Det skjer rett og slett ikke mye i hundelivene her i huset for tiden. To pensjonerte gubber som koser seg på tur og slapper av. Helsen min begrenser både trening og kurs, så selv om Odin på ingen måte har mindre kapasitet med alderen så blir det stort sett turer i nærområdet og litt i marka. Begge hundene virker fornøyde med det, og da blir det slik. Verst er det nok for meg, jeg savner både å jobbe med hundene og være en aktiv del i hundemiljøet. Jeg får heldigvis litt gjennom å dømme rallystevner, men de er det også blitt færre av for min del.

Etter over et års pause har jeg endelig fått meldt meg på kurs. Det ene uten hund – seminar med Leslie McDevitt, som har skrevet Control Unleashed. Boken har hjulpet mye i arbeidet med fryktaggresjonen til Odin, og selv om det er krevende å følge to fulle dager med teori så håper jeg å få med meg noen nyttige erfaringer. Det skal jo også bli morsomt å se siden de fleste som skal være med av hunder er kjentfolk.

Denne helgen var det endelig tid for et annet kurs jeg har hatt lyst på, nemlig introkurs i barn hunt! Sporten er ikke overraskende fra USA, har vært i Norge i et par år nå, og kommer nok til å bli mer populært etterhvert. Sporten går ut på at hundene skal søke etter lukkede rørtuber med døde rotter i «baner» av høyballer. I løpet av et søk skal de også gjennom en tunnell som varierer med vanskelighetsgradene, og oppå høyballene. Sporten ble opprinnelig utviklet for tradisjonelle rottehunder, men er åpent for alle, så vi tok med både Odin og Kovu på kurs.

Odin fikset jobben bra, ikke uventet. I likhet med andre søksoppgaver så har han en tendens til å «stikke innom» søket ganske tidlig, men markerer ikke tydelig, før han kommer tilbake etter å ha sjekket rundt. Enten må jeg lære meg å lese ham bedre, eller lære ham å markere tydeligere. Men talent har han, og hvis vi får det til håper jeg at vi kommer oss på noen treninger i vinter.

Kovu er ofte uforutsigbar på slike ting. Vi vet han kan å søke – han bruker nesen mye, og er rå på blodspor. Hvis han gidder. Klatring oppå ulike ting er noe vi gjør daglig som triks på tur, men under og gjennom er uvant. Han strevde litt med tunnellen, men kom gjennom noen ganger. Selve søket ble helgens underholdning. Han stoppet en halvmeter unna riktig rørtube, rynket på nesen og ristet på hodet. Ingen tvil om hva han synes om døde rotter!

 

 

Tiden går, og dagene er ikke så spennende egentlig. Odin er semipensjonert. I vinter har vi jobbet litt mer med søk, og han elsker det. Han er blitt ganske god på romsøk, og holder ut lengre enn meg når vi jobber med søk. Både på grunn av helsen min og utfordringene vi har hatt så har det blitt lite rally og lydighetstrening på oss det siste året. Det hjelper ikke på motivasjonen heller når det ikke fungerer. Men da jeg dømte et stevne i høst var det noen som gikk med hunden til en venn, og det gikk opp for meg at selv om Odin demper meg så er det jo ikke sikkert han gjør det med noen andre. Så var det selvfølgelig det å finne noen som både forstår Odin og metodene vi trener etter. I vinter har vi trent mer eller mindre regelmessig med Lisa, og vi nærmer oss første stevne. Vi har helt klart innarbeidet oss noen dårlige vaner i rallybanen, men Odin jobber betydelig bedre, og Lisa har løst noen av de øvelsene vi har hatt mest problemer med.

Kovu er seg selv lik. Han ble kastrert sist sommer på grunn av en cyste i prostata (heldigvis helt ufarlig) og har oppgradert til middels labrador i matveien. Det kommer godt med i treningen, og av og til kan han slå til med ganske pent arbeid på rallybanen. Fortsatt ganske avhengig av dagsform, men hvis han er heldig så får han prøve seg i konkurranseringen i løpet av året.

I dag er det siste dagen før båndtvangen slår inn, og vi gikk en siste tur i skogen i frihet på en stund. Under nøye oppsyn såklart, viltet er ikke noe mindre sårbart i dag enn i morgen. Det har slått meg at denne gangen gjør det en vesentlig forskjell for oss at båndtvangen kommer. Sakte men sikkert har innkallingen på hundene blitt så trygg at de har fått være stadig med løse denne vinteren. Men nå kommer våren, og jeg har en ambisjon om enten lydighet eller rallytrening på klubben en dag i uken for begge to. Odin vil få litt mer søksarbeid og Kovu får på seg kløven for å bruke litt mer energi på tur. Plutselig er det nok høst igjen.

Det har vært en rolig vinter på hundefronten. Like greit, siden det har vært så kaldt at det har vært utfordrende nok på de treningene vi har hatt med hundene.

På starten av året gikk vi passeringskurs hos Lundqvist med Kovu. Vi har gått flere gode kurs der, og et veldig bra passeringskurs tidligere hos Hund i Fokus, men følte at vi trengte litt oppussing på den fronten. Kovu passerer de fleste hunder uten problemer, men jeg vil gjerne ta tak i den lille andelen som av og til trigger ham. Som oftest jevngamle eller yngre hannhunder, eller settere. Jeg hadde litt forventninger til kurset, både på grunn av tilbakemelding fra andre, og god erfaring fra tidligere kurs. Vi lærte ikke så mye nytt, men det forventet jeg igrunn ikke. Jeg var litt skuffet over bruken av korreksjon, som ellers er veldig begrenset og kun under gitte forutsetninger på Lundqvist-kurs, men det er mange metoder der ute, og vi fokuserte mye på kontakt og mestring. For vår del fikk vi ikke jobbet så veldig mye videre, men vi fikk ihvertfall litt strukturert og tilrettelagte treningssituasjoner. Den største utfordringen var kanskje været som noen uker var så dårlig at vi fikk ganske lite utbytte av kurskvelden, siden Kovu helst ikke ville ut av bilen i det hele tatt, og ihvertfall ikke orket å bry seg om det kom en hissig hund forbi.

Gjennom vinteren gikk jeg og Odin på treningsgruppe hos Side ved side hver mandag, mest for å få litt fast trening i en ellers stille tid. Det ble så som så med struktur, men vi fikk trent litt på ting vi trenger å jobbe med. I mars gikk jeg og Odin baneutfordringskurs i rally, litt fordi vi ikke fullførte kurset i fjor. Jeg har litt delte følelser på dette med at vi har «pensjonert» oss fra rallykonkurranser. Jeg vil jo så veldig gjerne få det siste nappet til eliteklassen, og kanskje starte der, men samtidig er det så mye som skal stemme for at vi skal greie det, og det er like kjedelig hver gang en liten filleting ikke klaffer så vi ikke greier det.

Fra neste år kommer det imidlertid nytt regelverk for rallylydigheten, og jeg tenker å gå et par stevner med begge hundene for å få litt følelsen med klassene slik de blir. Noe lettere blir det nok ikke, men kanskje er vi heldige og det klaffer en av gangene, og jeg kan få mellomtittelen og starte i elite med Odin. Jeg venter i spenning på at utkastet blir lagt frem, og dommerseminaret der vi skal gå gjennom og lære oss de nye reglene.

Siden vi tar oss en pause fra rally så må vi jo ha noe annet å finne på. Jeg har aldri vært veldig interessert i søksarbeide. Jeg vil heller jobbe tett sammen med hunden, enn å stå og se på at den jobber. Samtidig er det jo en utmerket måte å aktivisere hunden på og bruke de naturlige sansene og instinktene deres. Ikke minst når jeg er i dårlig form og det er grisevær ute så er det greit å ha noe ok aktivisering inne. Men jeg siden jeg ikke har særlig greie på søkstrening så – hvor begynner man?

Jeg var så heldig å få plass på helgekurs i K9 Nosework på Lahaugmoen hundesenter med selveste Ron Gaunt, en av grunnleggerene bak sporten. I to dager oberverte vi hunder som lette etter godbiter i pappesker med stadig økende vanskelighetsgrad. Vi hadde også et par søk ute. Odin er ikke så glad i ustabile ting som kan falle på ham, så han jobbet mye bedre ute, uten alle pappeskene i veien. Nytt mål for vinteren: Å få Odin rå på å lette i pappesker.

Odin søker i pappesker, dag 2:

Vi har hatt et par økter hjemme, og introduksjon for Kovu. Kovu skjønte ikke helt poenget første gangen, men andre gangen suste han gjennom pappeskene som ingenting. Her må vi finne på nye utfordringer ganske raskt. Det er sjelden vi må dra ham bort fra trening, han går ofte fort lei. Men klart, her var det mat involvert, mat han kunne finne selv. Odin jobber også bedre allerede etter et par økter, og tør å dytte litt på esker for å flytte på dem og få dem til å falle ned og gi fra seg godbitene. Her har vi ihvertfall aktivisering en stund.

Før vi visst at vi fikk plass på helgekurset så meldte jeg meg på introkurs i smeller. Jeg ser absolutt nytten og gleden i sporten, men er litt småallergisk mot sånne «hyper» som blir kjempepopulære veldig fort. Men det skader jo ikke å prøve. Vi gikk gjennom innlæring og rammene for klasse 1, som er mer enn nok for å komme i gang og leke litt med det selv. Jeg kjøpte et sett med bokser, og brukte neste fridag på å snekre bane.

Med smeller sliter vi litt mer med begge hundene. Interesse for søksboksene er greit nok, men de har ikke noe begrep om at de må bruke nesen til å finne forskjellen på boksene. Vi fikk noen gode tips fra Merete som vi skal prøve for å få inn søkstankegangen (både for hund og eier), så får vi prøve litt videre.

Siden jeg er arbeidsledig for tiden blir det også litt ekstra tid til turer i skogen, og jeg prøver å få til minst et par turer i uka. Vi går gjerne på dagtid og litt lengre inn i marka hvor det er lite folk og fe, så hundene kan få løpt fra seg litt og brukt både kroppen og hodet i naturen. Vi koser oss veldig og håper at snøen har tenkt å drøye en god stund enda.

I juli var vi på clickercamp, som nok en gang var en lærerik opplevelse. Leif Ole Bygdnes holdt kurs i «kunsten å takle forstyrrelser», og konklusjonen for vår del var at grunnferdighetene sitter for dårlig. Slett ingen stor overraskelse, jeg er ofte utålmodig, og bruker ikke mye tid på det. Faktisk har jeg ikke pusset noe nevneverdig på grunnferdigheter på noen år, så planen er å fokusere MYE på det framover.

Bedre flyt i grunnferdighetene hadde nok også hjulpet oss mye med rallybanene. Det ble aldri noe napp til rally-NM, selv om vi gikk ganske bra i Sandefjord. Selve NM-helgen gikk Odin tre flotte løp, men ingen kvalifiserte til napp, dessverre. Det skyldes sannsynligvis en kombinasjon av litt skrukkete grunnferdigheter, at jeg sliter med å få Odin på rett energinivå og holde ham der uten at han tipper over, og litt dagsform på oss begge to. Alt må liksom klaffe. På grunn av dette har jeg bestemt meg for at vi tar oss en lang pause fra rallykonkurranser, kanskje legger vi opp helt. Vi kommer absolutt til å fortsette å trene rally, men jeg stiller ikke i flere konkurranser før jeg vet at vi kan ordentlig samtlige øvelser i klasse 3 og elite, og at jeg kan forvente at vi kan gjennomføre dem i en bane uten at dagsformen tilfeldigvis er på topp den dagen.

Til tross for småproblemene vi sliter med så har Odin vært veldig fin å jobbe med i sommer, og vi har hatt det veldig fint sammen på trening – og det er jo det viktigste! Siden jeg har vært arbeidsledig siden mai har det biltt litt mer enn normalt av turorientering i skogen med begge hundene også, veldig koslig for alle involverte. Akkurat nå har vi en pause både hundene og vi. Odin er på luksusferie hos mine foreldre mens vi er på ferie i USA. Kovu deler tiden sin mellom to hyggelige hundepassere i Oslo som nok også skjemmer ham bort med kos og tur.

Rett som det er ser jeg hunder som er bundet utenfor butikken, mens eier angivelig er inne en tur og handler litt. Det er et koslig nok syn i seg selv, men er det egentlig så lurt? Det er mange gode grunner til å ikke gå fra hunden bundet og uten tilsyn på offentlig sted.

Hundeloven §5 sier:

§ 5.Forbud mot å gå fra bundet hund
Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser. Ved nærmere beskrivelse er «rett ved» innenfor 5 meter.

I § 3 Generelle aktsomhetskrav står det også:
En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser. Blant annet skal hundeholderen søke å avverge at hunden eller hundeholdet skaper utrygghet for andre.

En bundet hund uten tilsyn, uansett hvor snill den er, kan skape utrygghet for andre. Jeg vet om folk som ikke hadde turt å gå inn i en butikk dersom det stod en hund bundet ved inngangen. Som hundeeier er det vårt ansvar å ikke gjøre hverdagen problematisk for andre. Dersom du går fra hunden bundet på offentlig sted så har du faktisk ikke kontroll over hva hunden foretar seg i forhold til omgivelsene, selv om den har begrenset rekkevidde. Rent bortsett fra lovverket er det flere gode grunner til å ikke gå fra hunden bundet på offentlige steder. Du har hverken kontroll på hva hunden gjør med omgivelsene, eller hva omgivelsene gjør med hunden.

• Er hunden din trygg alene? Mange hunder liker ikke å bli forlatt, og spesielt ikke på et fremmed sted. Sitter den faktisk bare rolig og venter, eller har den resignert fordi den er bundet og ikke kommer seg noe sted?
• Hunden kan bli stjålet. Selv om dette kanskje er den minste risikoen ved å gå fra hunden så er det ikke helt ukjent at det skjer.
• Hunden kan bli plaget, bevisst eller ubevisst. Dette er kanskje min største frykt for hunder som står alene. Det er ikke alle som har lært, eller følger regelen om at man ikke skal gå bort til fremmede hunder uten å spørre eieren. Og selv de som vet det gjør dumme ting iblant. Hunden din sitter bundet, uten mulighet til å forsvare seg eller komme unna hvis noen gjør noe den er ukomfortabel med. Og det er kjipe folk der ute, som plager dyr bare for gøy. Som barn gikk jeg selv bort til en schæfer som var bundet utenfor butikken, for å kose, – og ble bitt/rispet i ansiktet av en leken unghund. Hadde foreldrene mine vært hysteriske hadde hunden blitt krevd avlivet. Hverken jeg eller hunden mente noe vondt med det. Og selv om foreldrene mine sikkert burde passet bedre på, så var det hundeeierens ansvar.
• Andre hunder kan komme bort. Din hund er bundet, og har ikke mulighet til å trekke seg unna, og har begrenset mulighet til å bruke kroppsspråket ditt. Om «feil» hund kommer bort og det blir slosskamp er det kanskje den andre eierens ansvar – men det er din hund som får lide for det.

Det er kanskje koslig å ta med hunden på en rusletur for å kjøpe is. Men gi heller hunden turen sin, og ta den ekstra runden for is etterpå, uten hunden? Eller gå to sammen, så den ene kan passe hunden utenfor mens den andre handler. Mye tryggere for alle parter.

Hundelufting er en relativt ny greie i Norge, men de siste årene har markedet vokst, og i Oslo popper det opp hundeluftertjenester over en lav sko. Det er alt fra organiserte firmaer med flere ansatte og store varebiler, til enkeltpersoner som tar med seg en hund eller to ekstra i personbilen sin. Selv har jeg litt blandede følelser for dette. Det er såklart fint at hunder får aktivitet og sosial omgang når eierene kanskje ikke har tid og kapasitet til det selv, eller når det blir lange arbeidsdager alene hjemme. Dette er noe jeg mener man bør tenke på før man skaffer seg hund, men man kan ikke alltid planlegge alt heller, som at man bytter jobb, at man får en hund med separasjonsangst, eller andre ting. Med kronisk sykdom kan jeg selv fort havne i en situasjon der jeg kan bli avhengig av hjelp med lufting for å kunne fortsette å ha hund.

Uansett mener jeg at det er utrolig viktig at man tenker litt over hvem som skal gå tur med hunden din og hva du faktisk får. Det er jo ingen kunst å gå tur med en hund, eller tre, er det vel? Nei, stort sett er det såklart ikke det, men turen handler om så mye mer enn akkurat det å gå rundt Sognsvann sammen med tre andre hunder. Og en ting er alt som KAN skje når du selv er ute på ettermiddagsturen, men hva med alt som KAN skje når en annen person er ute på tur med ikke bare din, men flere andre hunder? Jeg har selv to hunder, der den ene ikke er så glad i fremmede hunder. Jeg har etterhvert møtt et utvalg hundeluftere på tur, og det er ikke alle som imponerer med hvordan de håndterer jobben sin.

• Løse hunder ute av kontroll
• Varebil parkert i solen mens hundelufter er ute med halvparten av de 10 hundene på dagens plan (det var kanskje ikke sol der da hundelufter gikk avgårde?)
• Så mange hunder at hundelufter ikke greier å holde igjen når de trekker avgårde for å hilse (på min hund som bjeffer og kjefter og tydelig viser at han ikke vil hilse)
• Brudd på båndtvangen, løse hunder i Oslomarka i områder med sårbart vilt
• Hundelufter som går 100 meter inn i skogen og setter seg og tar en røyk før de går tilbake til bilen

Her er ihvertfall noen ting jeg tenker på når jeg ser en ny hundelufter på markedet.

Bakgrunn/utdanning. Har den som skal gå tur med hundene noe kjennskap til hund og adferd utover «har vokst opp med og er veldig glad i hunder»? Hundelufteren skal ikke bare matche hvilke hunder som passer sammen på tur, men kunne lese og håndtere hunder i møte med resten av omverdenen. Ting som din hund ellers ikke reagerer på kan bli kjempefarlig dersom en annen hund i gruppa er redd for det. Dynamikken i en turgruppe som ellers fungerer bra kan endre seg drastisk dersom en fremmed løshund plutselig kommer løpende inn i flokken. Man trenger kanskje ikke en master i dyreadferd for å være hundelufter, men jeg mener at om man skal tilby en profesjonell tjeneste så bør man ha en grunnleggende kunnskap om hund, adferd og språk.

Transport. De fleste hundeluftere går ikke tur direkte fra huset ditt, men samler opp flere hunder i bilen og kjører til turområder i marka. Hunder SKAL sikres i bil. Det tryggeste er bur, og hunder som ikke bor i samme hus bør absolutt ikke dele bilbur. Det går stort sett bra, men om bilen må bråstoppe eller noe skjer så kan hundene fort skade hverandre dersom de blir skremt eller skadet selv.

Antall hunder. Jeg har sett hundeluftere med 6-7 hunder, halvparten løse. Hvor stor kontroll har du da? Går alle hundene overens, også hvis de møter en fremmed hund som utagerer i det de passerer? Hvis to av hundene begynner å sloss, vil de andre kaste seg inn i kampen eller gå unna? Her må man såklart se an størrelse og alder på hundene, men som hovedregel mener jeg at det ikke bør være mer enn 3-4 hunder per person.

Tur type og lengde. Hva tilbyr hundelufteren, og hva får hunden din faktisk? Med henterunder i bil så kan det fort bli noen timer med oppbevaring i bil i løpet av dagen. Det er hundeluftere som kjører til parker og jorder og bare slipper hundene løs for å lufte seg selv, og samler dem inn igjen etter en times tid. Ikke bare er dette brudd på hundeloven store deler av året, men det kan være stressende for hunden, og ikke nødvendigvis trygt, hvis ikke hundelufteren har tilstrekkelig med kontroll på alle hundene i møte med folk, dyr og trafikk. Noen hundeluftere skriver logg og poster bilder på nett av turene sine, noe jeg synes er veldig bra.

Forsikring/ansvar. Er hundelufteren forsikret, og krever de at kundenes hunder er forsikret? Hva skjer hvis en hund skader en annen, blir skader på tur, eller gjør skade på en annen hund eller noen man møter på tur? Uhell kan alltid skje, og det er kjedelig å ende opp med en kjemperegning hvis det skjer noe og det ikke er forsikret.

Det er mye å tenke på, og kanskje ikke lett å finne noen som oppfyller alle mine kresne kriterier. For min del tenker jeg at det er vesentlig både for min egen og andre hunders sikkerhet. Pris spiller også en rolle for mange, og naturlig nok tjener man mer penger jo flere hunder man kan ta med seg. Dette kan fort gå på bekostning av kvalitet på tjenesten, i form av kortere turer på hver hund, flere hunder i samme bilbur og for mange hunder på hver tur til at hundelufter har kontroll. Hvem lufter hunden din?

Den 10. mai hadde jeg dommereksamen og er dermed godkjent dommer i rallylydighet. Spennende og morsomt. Årets stevner er jo allerede planlagt, så det blir ikke så mye jobbing i år, men jeg har takket ja til å dømme et par uoffisielle klubbstevner. Før eksamen hadde jeg 3-4 treningsstevner, og så to stevner med skyggedømming for andre dommere. Det har vært utfordrende og spennende, og mest morsomt. Men såklart litt skummelt også, å stå midt i ringen og avgjøre hver deltakers skjebne.

I januar var Odin hos mamma og pappa, men etter det har vi gått en del kurs. Mest har vi gått rallykurs hos Side ved Side, men det har også blitt språkseminar hos Lundqvist, og to dagers lydighetsleir med Maria Brandel og Siv Svendsen. Vi har fått til mye og kommet litt videre, men sliter fortsatt med snusing i starten av banene. På lydighetsleir denne uken testet vi en del fremgangsmåter, og i helga er det dobbeltstevne i Sandefjord hvor jeg skal prøve ut noen av teknikkene vi har jobbet med. Drømmen er å få det siste nappet til elite så vi kan delta i NM i august.

Det siste året har Odin fått flere rare «greier», blant annet med bjeffing om kvelden/natta, mer døv på tur og litt andre ting. Jeg mistenker at lille gullet mitt begynner å bli gammel. Han blir 9 år i august, men det er såklart ingen alder for en gårdshund, og han skal bli minst dobbelt så gammel!

Kovu er seg selv lik, bedagelig og kosete. På senvinteren gikk effekten av den kjemiske kastreringen ut, og endringene var markante. Hunden var fullstendig døv i løpetidsperioden i vår, han spiste lite, og til slutt begynte han å blø igjen. Etter samtale med veterinær satte vi en ny chip, en «liten» chip denne gangen, med tanke på å kastrere ham kirurgisk. Det føles litt som et nederlag, men samtidig tror jeg ikke han har det noe bra med å gå rundt å være konstant opphisset. Det er snart to måneder siden vi satte chipen nå, han er fortsatt tynn, men har lagt på seg litt.

På språksminaret til Lundqvist fikk Kovu igjen bevist at han er en språksterk hund, og taklet alle møtene veldig fint. Jeg var litt spent på om det var noen hunder som ville greie å provosere ham, men han er veldig fin og tydelig i møte med andre. Veldig deilig å ha en hund jeg kan stole på i møte med andre, selv om han noen ganger reagerer i bånd.

I juli er det ny clickercamp, denne gangen er det bare jeg og Odin som skal på kurs for å lære å takle forstyrrelser. Men vi drar opp hele gjengen, og håper på en like fin helg som i fjor!

Vi har konkurrert litt i år også, men etter suksessen i fjor høst så har resultatene uteblitt. Vi har hatt et par ok runder, som for eksempel på Brekke i april, men i Fredrikstad i juni, og så på Morokulien, så har vi slitt med dårlig motivasjon og lite kontakt og fokus. Vi har jo slitt en del med snusing før, men jeg har hatt på følelsen at det har vært noe annet med dette. Vi skulle egentlig få en fysioterapeut til å se på Odin i sommer, men det rant litt ut i sanden. Men etter et par ganske dårlige runder på Morokulien så bestemte jeg meg for å begynne å sjekke der.

Det er ikke tvil om at vi også har et motivasjoneproblem, og dermed begynner prosjet FVF (fri ved fot). Så lenge jeg får Odin til å følge villig og motivert så er det ikke så mye vi ikke kan av rallyøvelsene. Så framover er det full fokus på det, en del grubling og tankeutveksling med flinke hundetrenere og mye godbiter.

Når det kommer til det fysiske, så var det «heldigvis» en fysisk grunn til noe av problemene, og ikke noe alvorlig. Spesielt fordi snurr og dekk har vært vanskelige øvelser så har jeg mistenkt noe fysisk, selv om han hopper og spretter når det passer ham. Odin har på et eller annet tidspunkt fått seg en strekk eller belastning på muskelen på venstre skulder, som gradvis har utviklet seg til en veldig stiv muskel, og såklart tilsvarende problem på grunn av avlastning på høyre side. Super-fysio Hilde Iren løste opp både her og der, og jeg synes allerede at jeg merker en helt annen bevegelighet og treningsglede hos Odin.

I september var det rallystevner nesten hver helg på terminlisten, så jeg måtte velge og vrake litt. Når formen i tillegg var litt usikker så var jeg veldig i tvil om vi skulle melde på stevne i Sarpsborg siste helgen i september, og enda mer usikker når det viste seg å være i ridehall. Jeg innså at jeg kom til å angre om vi fikk en forbedring og kunne startet, så vi er påmeldt, og med fysioterapien og et par innetreninger i Sinsenhallen så er det tilogmed en liten sjanse for at vi blir startklare. Etter det blir det kanskje et stevne eller to på Hadeland i løpet av vinteren, men ellers blir det full fokus på treningsdømming.

Jeg har nemlig vært på dommerkurs, og startet utdanningen for å bli rallydommer. Kurset var veldig interessant og lærerikt, og det skal bli spennende å sette mye av det ut i praksis. Et av de vanskelige temaene er korrigering i (og rundt!) ringen og hvor grensene går og hvordan vi bør håndtere det. Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om det her, det er kanskje verdt en egen bloggpost. Men i skrivende stund venter jeg ihvertfall på tilbakemelding på skriftlig eksamen, og når den (forhåpentligvis) er godkjent så kan jeg starte å treningsdømme.

Første helgen i juli pakket vi bilen og kjørte til Finnskogen, hele gjengen, for en langhelg med kurs og sosialt samvær med masse hundefolk. For min del er det første gang jeg har vært med på en så stor hundeleir, siden en ukes leir sannsynligvis er for mye for helsa, og at vi som oftest har en del annet på planen om sommeren. I sommer har jeg dessuten begrenset med feriedager pga. ny jobb i fjor.
Det fine med Clickercampen var å kunne velge og vrake i korte kurs etter smak og behag.

Det var veldig hyggelig å treffe kjentfolk fra ulike kurs vi har gått tidligere, eller som vi kjenner via klubber eller nettfora. Og ikke minst at alle der har en felles filosofi og bakgrunn for treningen, om ikke 100% med klikker, så med positiv forsterkning som verktøy. Og gode instruktører som kan finne gode løsninger på de problemene man støter på av og til, og mer masse erfaring og kunnskap.

Odin og jeg startet lørdag og søndag med rallykurs med Anna Larsson. Kurset var rettet mot alle nivåer, og de to andre på kurset var klasse 1-nivå. Heldigvis var vi bare 3 ekvipasjer, så kurset ble litt skreddersydd etter ønske og behov. Og god grunntrening trenger man jo uansett nivå.
På lørdag startet vi ganske enkelt med litt fri ved fot, og et par teknikker for både nyinnlæring og forbedring. Så gikk vi over på baklengskjeding, noe jeg personlig er altfor dårlig på. For vår del var det kombinert med avstandsbelønning som jeg nylig har begynt å jobbe mer med, og fikk litt utfordring, og framgang, der.
Søndag jobbet vi med rygging, sideforflytninger, startrutiner, litt mer baklengskjeding, og til slutt slalom. Den siste var på forespørsel fra meg, siden det er en av de vi mangler litt på for eliten. Vi er godt på vei etterhvert, og må igrunn bare trene mer for å få stabilitet på øvelsen. Til tross for varmen jobbet Odin ganske bra hele helgen.

Sånn utenom det tekniske så lærte jeg mye om rallylydighet i Sverige, som har en god del forskjell fra oss. Blant annet gjør de alle øvelser på både høyre og venstre side og både i springmarsj og sakte marsj. Jeg tror nok mange norske ekvipasjer hadde fått en utfordring der borte.

På søndag kveld var det foredrag om Den viktige leken med Tobias Gustavsson, og for vår del kurs neste dag, med Kovu. Til tross for at jeg startet å jobbe ganske tidlig så har Kovu utrolig lite interesse for lek og gjenstander. I likhet med alt annet så har det blitt litt bedre etter den kjemiske kastreringen, men jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har fått ham i lek det siste halvåret.

Først startet Kovu dagen med et halvt kilo kjøttboller, mens vi spiste frokost. Kjøttbollene var tenkt som belønning på kurset, og med mett hund og varmt vær så var jeg særdeles skeptisk til potensialet for dagen. Kovu overrasket stort, og lekte ganske heftig med både meg og Tollef den første økten. Senere dabbet det ganske fort av, men vi fikk litt framgang og litt tanker på teknikker og mål for lekingen med Kovu. Konklusjonen, noen lekeidiot blir han aldri. Men med 40 kg hund så er det egentlig helt greit.

Til tross for ymse værmeldinger og bagen full av regntøy og ulltøy så var det godt og varmt alle tre dagene. På godt og vondt såklart, både hunder og eiere ble ganske fort slitne i varmen, men det var deilig å slippe å være kald og våt, som fort kunne vært et alternativ. Heldigvis var det også stort sett litt vind, så vi slapp unna den verste myggen.

Det var ganske deilig å komme hjem på mandag, etter tre dager med jobbing både fysisk og mentalt for både to- og firbeinte. På en måte skulle jeg veldig gjerne vært lengre, men ingen av hundene hadde vært noe særlig å trene med flere dager i strekk, og sannsynligvis ikke jeg heller. Men vi tar nok turen igjen neste år, dersom anledningen byr seg.