Dommerutdanning og mer kurs

Den 10. mai hadde jeg dommereksamen og er dermed godkjent dommer i rallylydighet. Spennende og morsomt. Årets stevner er jo allerede planlagt, så det blir ikke så mye jobbing i år, men jeg har takket ja til å dømme et par uoffisielle klubbstevner. Før eksamen hadde jeg 3-4 treningsstevner, og så to stevner med skyggedømming for andre dommere. Det har vært utfordrende og spennende, og mest morsomt. Men såklart litt skummelt også, å stå midt i ringen og avgjøre hver deltakers skjebne.

I januar var Odin hos mamma og pappa, men etter det har vi gått en del kurs. Mest har vi gått rallykurs hos Side ved Side, men det har også blitt språkseminar hos Lundqvist, og to dagers lydighetsleir med Maria Brandel og Siv Svendsen. Vi har fått til mye og kommet litt videre, men sliter fortsatt med snusing i starten av banene. På lydighetsleir denne uken testet vi en del fremgangsmåter, og i helga er det dobbeltstevne i Sandefjord hvor jeg skal prøve ut noen av teknikkene vi har jobbet med. Drømmen er å få det siste nappet til elite så vi kan delta i NM i august.

Det siste året har Odin fått flere rare «greier», blant annet med bjeffing om kvelden/natta, mer døv på tur og litt andre ting. Jeg mistenker at lille gullet mitt begynner å bli gammel. Han blir 9 år i august, men det er såklart ingen alder for en gårdshund, og han skal bli minst dobbelt så gammel!

Kovu er seg selv lik, bedagelig og kosete. På senvinteren gikk effekten av den kjemiske kastreringen ut, og endringene var markante. Hunden var fullstendig døv i løpetidsperioden i vår, han spiste lite, og til slutt begynte han å blø igjen. Etter samtale med veterinær satte vi en ny chip, en «liten» chip denne gangen, med tanke på å kastrere ham kirurgisk. Det føles litt som et nederlag, men samtidig tror jeg ikke han har det noe bra med å gå rundt å være konstant opphisset. Det er snart to måneder siden vi satte chipen nå, han er fortsatt tynn, men har lagt på seg litt.

På språksminaret til Lundqvist fikk Kovu igjen bevist at han er en språksterk hund, og taklet alle møtene veldig fint. Jeg var litt spent på om det var noen hunder som ville greie å provosere ham, men han er veldig fin og tydelig i møte med andre. Veldig deilig å ha en hund jeg kan stole på i møte med andre, selv om han noen ganger reagerer i bånd.

I juli er det ny clickercamp, denne gangen er det bare jeg og Odin som skal på kurs for å lære å takle forstyrrelser. Men vi drar opp hele gjengen, og håper på en like fin helg som i fjor!

Odin til fysioterapeut + Dommerkurs

Vi har konkurrert litt i år også, men etter suksessen i fjor høst så har resultatene uteblitt. Vi har hatt et par ok runder, som for eksempel på Brekke i april, men i Fredrikstad i juni, og så på Morokulien, så har vi slitt med dårlig motivasjon og lite kontakt og fokus. Vi har jo slitt en del med snusing før, men jeg har hatt på følelsen at det har vært noe annet med dette. Vi skulle egentlig få en fysioterapeut til å se på Odin i sommer, men det rant litt ut i sanden. Men etter et par ganske dårlige runder på Morokulien så bestemte jeg meg for å begynne å sjekke der.

Det er ikke tvil om at vi også har et motivasjoneproblem, og dermed begynner prosjet FVF (fri ved fot). Så lenge jeg får Odin til å følge villig og motivert så er det ikke så mye vi ikke kan av rallyøvelsene. Så framover er det full fokus på det, en del grubling og tankeutveksling med flinke hundetrenere og mye godbiter.

Når det kommer til det fysiske, så var det «heldigvis» en fysisk grunn til noe av problemene, og ikke noe alvorlig. Spesielt fordi snurr og dekk har vært vanskelige øvelser så har jeg mistenkt noe fysisk, selv om han hopper og spretter når det passer ham. Odin har på et eller annet tidspunkt fått seg en strekk eller belastning på muskelen på venstre skulder, som gradvis har utviklet seg til en veldig stiv muskel, og såklart tilsvarende problem på grunn av avlastning på høyre side. Super-fysio Hilde Iren løste opp både her og der, og jeg synes allerede at jeg merker en helt annen bevegelighet og treningsglede hos Odin.

I september var det rallystevner nesten hver helg på terminlisten, så jeg måtte velge og vrake litt. Når formen i tillegg var litt usikker så var jeg veldig i tvil om vi skulle melde på stevne i Sarpsborg siste helgen i september, og enda mer usikker når det viste seg å være i ridehall. Jeg innså at jeg kom til å angre om vi fikk en forbedring og kunne startet, så vi er påmeldt, og med fysioterapien og et par innetreninger i Sinsenhallen så er det tilogmed en liten sjanse for at vi blir startklare. Etter det blir det kanskje et stevne eller to på Hadeland i løpet av vinteren, men ellers blir det full fokus på treningsdømming.

Jeg har nemlig vært på dommerkurs, og startet utdanningen for å bli rallydommer. Kurset var veldig interessant og lærerikt, og det skal bli spennende å sette mye av det ut i praksis. Et av de vanskelige temaene er korrigering i (og rundt!) ringen og hvor grensene går og hvordan vi bør håndtere det. Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om det her, det er kanskje verdt en egen bloggpost. Men i skrivende stund venter jeg ihvertfall på tilbakemelding på skriftlig eksamen, og når den (forhåpentligvis) er godkjent så kan jeg starte å treningsdømme.

Clickercamp 2014

Første helgen i juli pakket vi bilen og kjørte til Finnskogen, hele gjengen, for en langhelg med kurs og sosialt samvær med masse hundefolk. For min del er det første gang jeg har vært med på en så stor hundeleir, siden en ukes leir sannsynligvis er for mye for helsa, og at vi som oftest har en del annet på planen om sommeren. I sommer har jeg dessuten begrenset med feriedager pga. ny jobb i fjor.
Det fine med Clickercampen var å kunne velge og vrake i korte kurs etter smak og behag.

Det var veldig hyggelig å treffe kjentfolk fra ulike kurs vi har gått tidligere, eller som vi kjenner via klubber eller nettfora. Og ikke minst at alle der har en felles filosofi og bakgrunn for treningen, om ikke 100% med klikker, så med positiv forsterkning som verktøy. Og gode instruktører som kan finne gode løsninger på de problemene man støter på av og til, og mer masse erfaring og kunnskap.

Odin og jeg startet lørdag og søndag med rallykurs med Anna Larsson. Kurset var rettet mot alle nivåer, og de to andre på kurset var klasse 1-nivå. Heldigvis var vi bare 3 ekvipasjer, så kurset ble litt skreddersydd etter ønske og behov. Og god grunntrening trenger man jo uansett nivå.
På lørdag startet vi ganske enkelt med litt fri ved fot, og et par teknikker for både nyinnlæring og forbedring. Så gikk vi over på baklengskjeding, noe jeg personlig er altfor dårlig på. For vår del var det kombinert med avstandsbelønning som jeg nylig har begynt å jobbe mer med, og fikk litt utfordring, og framgang, der.
Søndag jobbet vi med rygging, sideforflytninger, startrutiner, litt mer baklengskjeding, og til slutt slalom. Den siste var på forespørsel fra meg, siden det er en av de vi mangler litt på for eliten. Vi er godt på vei etterhvert, og må igrunn bare trene mer for å få stabilitet på øvelsen. Til tross for varmen jobbet Odin ganske bra hele helgen.

Sånn utenom det tekniske så lærte jeg mye om rallylydighet i Sverige, som har en god del forskjell fra oss. Blant annet gjør de alle øvelser på både høyre og venstre side og både i springmarsj og sakte marsj. Jeg tror nok mange norske ekvipasjer hadde fått en utfordring der borte.

På søndag kveld var det foredrag om Den viktige leken med Tobias Gustavsson, og for vår del kurs neste dag, med Kovu. Til tross for at jeg startet å jobbe ganske tidlig så har Kovu utrolig lite interesse for lek og gjenstander. I likhet med alt annet så har det blitt litt bedre etter den kjemiske kastreringen, men jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har fått ham i lek det siste halvåret.

Først startet Kovu dagen med et halvt kilo kjøttboller, mens vi spiste frokost. Kjøttbollene var tenkt som belønning på kurset, og med mett hund og varmt vær så var jeg særdeles skeptisk til potensialet for dagen. Kovu overrasket stort, og lekte ganske heftig med både meg og Tollef den første økten. Senere dabbet det ganske fort av, men vi fikk litt framgang og litt tanker på teknikker og mål for lekingen med Kovu. Konklusjonen, noen lekeidiot blir han aldri. Men med 40 kg hund så er det egentlig helt greit.

Til tross for ymse værmeldinger og bagen full av regntøy og ulltøy så var det godt og varmt alle tre dagene. På godt og vondt såklart, både hunder og eiere ble ganske fort slitne i varmen, men det var deilig å slippe å være kald og våt, som fort kunne vært et alternativ. Heldigvis var det også stort sett litt vind, så vi slapp unna den verste myggen.

Det var ganske deilig å komme hjem på mandag, etter tre dager med jobbing både fysisk og mentalt for både to- og firbeinte. På en måte skulle jeg veldig gjerne vært lengre, men ingen av hundene hadde vært noe særlig å trene med flere dager i strekk, og sannsynligvis ikke jeg heller. Men vi tar nok turen igjen neste år, dersom anledningen byr seg.

Sesongstart

De siste årene har det vært flere rallystevner vinterstid, men våren er sesongstart for vår del. Da vi rykket opp i klasse 3 for et års tid siden brukte jeg opprykket med en gang, selv om vi ikke var helt klare. I ettertid har jeg angret litt på det, og planlagt å kose meg lenge i klasse 3 og få et stabilt  nivå før vi tar opprykket til elite.

Men den gang ei. Av ulike årsaker vurderer vi å flytte utenlands igjen for en periode, og da vil jeg jo gjerne prøve å få championatet til Odin før det skjer. Og det er ikke akkurat gjort i en fei, så da gjelder det å komme seg opp i elite så snart som mulig. Så det som skulle være en «kose-sesong» med noen få konkurranser og mye trening blir i stedet et spørsmål om hvor mange stevner vi greier å få med oss, og for en gangs skyld litt press på å gjøre det bra. Nå blir ikke hverken Odin eller jeg jaget hjemmefra om vi ikke greier den tittelen, men det hadde jo vært morsomt.

Så til tross for fjorårets avgjørelse om å ikke konkurrere mer innendørs (Odin blir ubekvem med så mange hunder tett på, så blir jeg stresset, så blir han stresset, osv…) så meldte jeg på til Hadeland hundeklubb i starten av april. Dommer var Irene Heggen, banen var perfekt for oss uten noen vanskelige øvelser, og jeg kommenterte under briefingen at «om dette går dårlig kan jeg ihvertfall ikke skylde på hunden».

For å få Odin høyt nok «på» i konkurranse så bruker jeg en leke rett før vi skal inn, som jeg sniker unna like før start. Uheldigvis fikk Odin øye på det denne gangen, og da var løpet kjørt for vår del. Allerede fra første øvelse var Odin på vei for å snu og finne leken sin, og var ukonsentrert resten av løpet. På et tidspunkt var han såvidt utenfor ringen før jeg fikk ham inn igjen. For første gang i mitt liv har jeg opplevd å få poengtrekk på samtlige øvelser! Men vi kom oss gjennom uten disk i alle fall. Og framover skal vi trene mye på å legge leken ved siden av treningsbanen, så får vi se.

I dag var det stevne i min egen klubb, praktisk nærme, i strålende sol. Jeg var veldig spent siden vi har slitt en del med fokus og konsentrasjon i det siste, men Odin var i toppform og det var ingen øvelser som vi sliter med. Dessverre måtte vi repetere en øvelse fordi han la seg i stedet for å sitte, og det var de tre poengene vi manglet for å rykke opp i elite. Men Odin var med hele veien og gikk nydelig, så jeg håper at vi greier å holde på motivasjonen gjennom sesongen. På grunn av flere familiebegivenheter går vi glipp av en haug med stevner i slutten av mai og begynnelsen av juni, men etter det er det fullt fokus og satsing på rallystevner!

Å kastrere eller ikke kastrere…

Drøye tre, snart fire måneder siden vi satte chip på Kovu er effekten i full blomst. Forandringene gir ikke rom for tvil om den har effekt…

Kovu har blitt mye mer energisk! Antageligvis har hormonene rett og slett tatt mye av energien hans og gjort ham til den bedagelige hunden han har vært. Han kan fortsatt sove dypt og høylytt, men har mye mer energi i kroppen og trenger mer tur og trening for å være fornøyd inne. Nærmere det vi forventet da vi skaffet oss ridgeback. Det er jo litt på godt og vondt, da det er lettere å engasjere ham i treningen, men siden vi ikke har vært vant til hvor mye han krever så har det tatt litt tid å tilpasse oss og finne riktig aktivitetsmengde, med konsekvens i form av noen ødelagte hundesenger og litt destruksjon av papirsøppel.

Ikke uventet har han blitt mer matglad. I den grad at han brøyter seg fram der det kan være mat, og er en del vanskeligere å kontrollere i forhold til fristelser. Men også lettere å trene, helt klart. Det er litt slitsomt med en hund på 40 kg som har matfokus som en gjennomsnittlig labrador, så fordelene er ikke uforbeholdne.

Det er i hovedsak de to tingene som har endret seg, foruten at han ikke blør lengre. Adferd rundt, forbi og mot andre hunder er i stor grad uforandret, noe jeg nok er litt skuffet over. Han bråker fortsatt mot unge hannhunder og stirrende border collier, og vil bort å hilse på alle andre. Samtidig så er det ikke verre enn «forventet», og med økt trenbarhet kan vi jo forhåpentligvis få bedre innkalling og kontakt.

Så er det avgjørelsen om vi skal kastrere «ordentlig» eller ikke. Det har vært en overgang med de forandringene som har skjedd, samtidig begynner vi å bli vant til det. Det er fordeler og ulemper med Kovu både før og nå. Og så er det lett å se ulempene der vi er akkurat nå, og glemme hvor ille det tidvis var før. Det skal neimen ikke være lett. I utgangspunktet skal blødningene gi seg etter en chip, men det kommer jo an på om hormonnivået kommer tilbake til gammelt nivå igjen. Det er tydelig at det fortsatt er en del hormoner der. Hvis det påvirker ham så mye som det ser ut til å ha gjort så kan det ikke være greit å være Kovu heller. For øyeblikket er tanken å la chipen gå ut og se hva som skjer, men spørsmålet er til stadig evaluering…

Stevneoppsummering og kastrering

I slutten av mai gikk vi LP1 igjen, denne gangen på Brekke. Det gikk ikke så bra denne gangen heller, Odin var umotivert og snusete – men han gjorde alle øvelser (med unntak av hinderet som han løp forbi!) og dekkøvelsene var fine. Avstandskommandoen kan vi fortsatt ikke skikkelig, så den droppet vi. Så ble LP lagt på hylla til fordel for klargjøring til rallylydighet igjen.

Vi startet i Horten i august for å få en formtest før Morokulien. Det var tordenvær og noen kraftige regnbyger, men opphold da vi skulle gå. Odin var fint med rett før start, men da vi gikk inn i ringen så skjedde det noe og han begynte å dempe etter to skilt, jeg måtte mase og lokke ham gjennom hele banen. Dette til tross, vi disket i hovedsak på at jeg tok feil av høyre og venstre helomvending. Etter vendingen ville han ikke legge seg, så løpet var uansett kjørt.

De to siste stevnene viste da at vi trenger å jobbe med motivasjon og intensitet igjen. Vi trente innimellom i løpet av bilferien i England, og kom hjem en uke før Morokulien. Siden jeg var arrangør startet vi kun tre av de fire stevnene, og disket alle tre. Men Odin hadde kjempefin intensitet hele veien, og to av diskene var helt og holdent min feil, da jeg hoppet over et skilt og hadde en dårlig  under marsj-øvelse. Uansett var jeg kjempefornøyd med innsatsen til Odin, han hadde akkurat det vi trenger for å komme videre.

I Askim tre uker senere var Odin så høy før stevnet at jeg måtte få noen til å holde ham mens jeg briefet banen – han kunne ikke ligge i tøyburet. Han gikk veldig fint på banen, men snuste litt i starten og fikk en veldig dårlig under marsj-øvelse, igjen, så jeg trodde vi disket der, men den gang ei. Tredje plass, 190 poeng og vårt første napp til eilte, og dermed hadde vi nådd årets mål! 2. november starter vi igjen på dobbeltstevne i Drammen i håp om å kanskje få et napp til denne sesongen. Vi har jobbet mye med dekk under marsj og avstandskommandering i det siste – så mye at Odin ofte legger seg når han ikke skal, så det må vi jobbe med fram til da.

I august var vi også to uker på bilferie i England, og hundene var med. Bilturen nedover var drøy, spesielt den ene dagen med 14 timer i bil, kun med korte stopp. Men det var vel verdt det, hundene fikk turer i nasjonalparker, løpe på store sandstrender, med på pub og museer, og ikke minst flere dager med fottur i Peak District. To uker der de kom ut på forskjellig sted hver gang de var ute av bilen, og overnatting på motell, hostel, telt og leilighet/cottage var ikke noe problem, og jeg tror hundene storkoste seg mesteparten av tiden.

I skrivende stund er det 11 dager siden vi satte kastreringschip på Kovu. På tross av passeringsproblemene hadde jeg jo satset på å ikke gjøre det, selv om han har ganske høyt hormonnivå. Men når han begynte å blø fra underlivet på grunn av høyt hormonnivå var det på tide å gjøre noe. Dyrlege utelukket heldigvis problemer med prostata, så forhåpentligvis blir vi kvitt problemet, og kanskje litt av snusingen og fokuset på andre hunder i samme slengen med kastrering. Foreløpig merkes det ikke noe særlig, tvert imot har han vært ganske ivrig og snusete de siste par dagene. Men angivelig så skal chipen gi en liten «hormontopp» før den begynner å virke, så jeg regner med at vi ser endring i løpet av et par uker.

Ettersom de vi bruker som hundepassere får seg egne hunder eller flytter på seg så har vi vært på hunderpasserjakt til Kovu igjen. Han har allerede vært to ganger hos en veldig hyggelig jente, og det går veldig bra. I løpet av nærmeste framtid skal han en tur til en annen potensiell hundepasser for å se hvordan det går, og da håper vi at vi er dekket fremover så vi slipper å kjøre den lange turen til Molde for å levere og hente hund når vi skal på utenlandstur i vinter!

Hva skjer?

Long time, no see?

Vinteren har vært lang, og vi har vel strengt tatt ikke gjort så fryktelig mye. Eller, vi har gjort en del, men så veldig mye spennende har det ikke skjedd. I august startet vi på ny Canis-cup med Aase, som vi etter 6 ganger vant superhund-klassen på. Vi fikk begynt å jobbe litt mer med lydighetsøvelsene, og endelig er fellesdekken på plass, som vi har jobbet så lenge med å få til! I september var vi på Morokulien og gikk rally, men ettersom vi mangler flere øvelser i klasse 3 så ble det ikke så mye å ta med seg. Kovu fikk også prøvd seg, men var ikke særlig entusiastisk, det ble en disk med Tollef og en sisteplass med meg.

I oktober begynte vi på grunnkurs hos Lundqvist hundeskole med Kovu. De er anbefalt av mange, og jeg har hatt lyst til å gå kurs der en stund, men grunnkurset deres er ganske krevende ift. tid. For det første har de en hel dag med teori (mye bra, om enn ikke voldsomt mye nytt for oss), og deretter fire uker med to kurskvelder hver uke, hver kveld på 2 timer. Oppfølgingen er forøvrig veldig god, og i løpet av grunnkurs og videregående kurs som vi har gått i vinter så har Kovu blitt en del mer trenbar i forhold til kontakt og godbiter. Dessverre sliter vi fortsatt en del med passeringer i perioder. I tillegg begynner gutten å bli voksen, og synes slett ikke at andre hannhunder nødvendigvis trenger å befinne seg innenfor hans synsrekkevidde…

I januar begynte Odin og jeg på konkurransegruppe hos Canis, for å få på plass de siste øvelsene til lydigheten. Målet for kurset var at alle skulle starte klasse 1. Vi hadde mange gode treninger inne, og Odin har blitt utrolig flink på fellesdekken, så flink at vi har begynt å trene litt med skjult fører! Resten av øvelsene sitter relativt greit, men unntak av avstandskommanderingen som vi står helt fast på. Der må vi finne på noe lurt, for vi er stadig like fast, men vi har ihvertfall prøvd oss i offisiell konkurranse (som vil få en egen bloggpost).

Vi skal starte i LP1 en gang til, før vi «legger opp», for en stund ihvertfall, og fokuserer fullt og helt på rally igjen. Vi går rallykurs for klasse 3 hos Merete, og målet er å bli klar til å starte på Morokulien igjen. Det blir litt travlere i år med arrangøransvar, men satser på å få startet tre stevner der ihvertfall. Det får være årets målsetning, det, og å blogge litt oftere om hundene. 🙂