Et stille øyeblikk

Odins «operasjonssår»

Onkel Ludvig på besøk

Atte… atte…

På oppdagelsesferd

Vokst fra Odin også!

Det står i boka at ridgeback ikke bare er en enkel hund å ha. Og jeg merker STOR forskjell på Odin som valp og Kovu. Selv om jeg var uerfaren ser jeg nå at vi hadde en ganske lett jobb med å oppdra Odin, tross alt. Kovu er allerede en bestemt herremann med egne meninger, som sier ifra når han ikke er fornøyd med tingenes tilstand. Det er rett og slett mye hund, overalt!

En annen stor forskjell, som kanskje redder oss, er at Kovu er en relativt avslappet fyr. Han kan godt legge seg ned og ta en lur på teppet, i buret, eller helst i sofaen, oppå/inntil oss. En god avknapp er gull verdt, og vi fokuserer en del på rotrening. Er han overtrøtt og har glemt at han er sliten, så tar det knapt mer enn et minutt i buret eller på fanget før han slokner.

Han er trygg og stødig, og selv om han er forsiktig i møte med andre hunder, så blir han fort frampå. Han elsker mennesker, spesielt barn, og det er noe vi vil prøve å ta vare på, uten at han får løpe ned alle barn han ser.

Først den siste uken har han oppdaget at han når opp steder ved å hoppe opp med forpotene (kjøkkenbenken og stuebordet), og det er på tide å ta tak i det før det utarter seg. Heldigvis er han veldig matglad, noe som gjør at vi greier å fokusere litt på treninga også.

Han snorker og fiser som en mann. Sistnevnte har jeg tenkt å prøve å gjøre noe med, ved å bytte fôr. Nevnte jeg at han er matglad? Han spiser som en hest også, og følger trofast med ut på kjøkkenet hvis noen skulle finne på å ha noe der å gjøre. Det er rart å se hvor fort det minker i bøtta til Kovu kontra Odin, som fortsatt er småspist til tross for «konkurransen» (de får ikke faktisk spise hverandres mat).

I går gikk vi altså til det steget å kastrere Odin. Treningen vår har jo gått opp og ned, og vi har hatt gode og dårlige perioder i forhold til andre hunder. I det siste har det vært mer dårlig enn bra, og til tross for at det har skjedd mye, så har Odin også vanligvis taklet forandringer ganske bra. I tillegg har jeg også observert at «fryktaggresjonen» hans er blitt mer aggresjon enn frykt, og jeg mistenker at adferden er vel så mye tillært bølleadferd og dårlig vane, som frykt. I tillegg er vi kommet inn i en ond sirkel med stress i forhold til andre hunder, som jeg tror både jeg og Odin sliter med å bryte ut av. Det er mange sider av saken, og mange vurderinger er gjort. Jeg har snakket med gamle og nye instruktører, og veterinær.

Så i går gikk vi altså til dyreklinikken, og fikk satt inn en chip for kjemisk kastrering. I løpet av den neste måneden vil Odin bli en rolig, stille, lydig hund som er snill med alt og alle! Eller, ihvertfall vil han forhåpentligvis bli mindre stresset, og lettere å fokusere på treningsopplegget vi har startet. Vi er allerede godt i gang med Karen Overall’s Protocol for relaxation og er spent på resultatet der.

Når det nærmer seg nyttår må vi ta en vurdering og jeg må virkelig bestemme meg for om jeg vil gjøre kastreringen permanent eller ikke. Hittil har jeg jo vært stolt av å håndtert problemene våre uten å kastrere, men jeg innser vel kanskje at dersom dette ser ut til å hjelpe noe, så er det antageligvis verdt det for oss begge. Jeg tror uansett ikke Odin kommer til å tape noe på det, men vi får se det an når den tid kommer.

Kovu er for tiden under intens forsiktig alene hjemme-trening, siden jeg har begynt i ny jobb på halv tid. Tollef har muligheten til å ha litt hjemmekontor og sånt, men på ganske kort sikt håper jeg at Kovu kan være alene de 5 timene jeg er borte.

Og på lørdag får vi bilen vår, endelig! Skal bli så utrolig greit å slippe logistikken med en 20 kg tung valp som ikke orker å gå dit vi skal…

Nå har Kovu vært her i 10 spennende og ikke minst slitsomme dager. Men det kunne vel vært verre. Han sover nesten hele natten, vi er stort sett oppe i femtiden og ut en tur med ham, før han sover et par timer til. Innimellom er det biteraptuser, hvor ingenting annet enn hendene våre er gode nok å tygge på. Resultatet ser ikke spesielt pent ut, men med timeout eller aktivisering (avhengig av om han er kjempegiret eller bare overtrøtt) så roer han seg ned etterhvert. Noen få uhell inne har det vært, men vi har ikke funnet noen dammer vi ikke visste om så langt. Han er flink å gjøre fra seg ute, men har ikke helt koblet det med å si fra eller holde seg enda.

Odin har tødd fullstendig opp, og leker gjerne med Kovu når han føler for det. Kovu kan stjele ting og gå nesten oppi matskåla hans uten å få kjeft. Men buret til Odin, det er hellig! Der søker han tilflukt når det blir for mye med en herjete valp.

Hjemme er Kovu ganske så tøff av seg, men mer usikker når vi kommer ut i den store vide verden. Denne verdenen har så langt dreid seg om en tur til dyrlegen for vaksine og chipping, og en tur på valpekurs. Nysgjerrig, men forsiktig, og foreløpig stort sett veldig grei å ha i bånd, eller løs. Han er veldig glad i mennesker, så vi må allerede passe på at han ikke løper på folk eller etter joggere. Løping er jo gøy!

Vi har såvidt begynt alenetreningen, og det går fint. I dag måtte Kovu være alene en drøy time da vi skulle ut og se på en bil, og han har tilsynelatende sovet hele tiden.

I går kom ENDELIG flyttelasset fra England, med alt utstyret jeg kjøpte til Kovu og Odin der borte. Leker, et halvt årsforbruk av tyggeting, halsbånd, hundeseng og en del mer. Potesokkene jeg hadde kjøpt viste seg å være for store til en voksen rr, men vi får se hvor stor han blir. Den billige hundesengen, med tanke på valpetiden, og det nye halsbåndet, falt ihvertfall i smak.  

Kovu er 41,7 cm høy (så nøyaktig det er mulig å måle en valp…) og ca. 12 kg. Altså allerede 5 cm høyere og 3,5 kg tyngre enn Odin.

Etter nok en hel(!) natts søvn, denne gangen for oss begge, så er det på tide med litt oppdateringer.

Kovu er en herlig liten valp med utrolig godt temperament. Han er interessert, og lett distrahert, på godt og vondt. Han sover, spiser og leker, og er veldig flink til å legge seg å sove hvis vi putter ham i bur/kompostinnhegningen på stua. Litt klynking blir det når han husker at søsknene ikke er her og varmer ham, men så sovner han.

Han lar seg lett håndtere, og vi har alt øvd litt på kloklipp i avslappet tilstand. Når han er våken, så er han IKKE glad for å bli holdt fast! Skarpe tenner har vi også fått merke, men han er lett å roe ned med å la han gnage på noe som tåler det litt bedre enn armene og hendene våre.

Odin er vagt interessert, og har latt seg invitere til lek et par ganger. Kovu har blitt tøffere, og bykser mot Odin mens han bjeffer og knurrer. Odin snur stort sett ryggen til, eller knurrer litt hvis Kovu kommer for nær. Han får seg en tur helt for seg selv, og når det blir for masete eller varmt på stua så tusler han ned i gangen og legger seg der.

Bilder blir det mange av, men det er ikke så lett å fange en våken valp med kamera!

<img src="https://hundetrening.home.blog/wp-content/uploads/2010/08/fa3f7-p1000259.jpg&quot;

I går kom Kovu hjem. Vi møtte oppdretter på en parkeringsplass ved Gardermoen, og byttet penger mot en liten pelsklump. Skikkelig suspekt! Vi satser dog på at ansiennitet (oppdretters 18. kull) og godt rykte veier opp for de noe mangelfulle forberedelsene med å møte oppdretter på forhånd.

I buret i bilen lå tre søsken og sov søtt da vi møttes, og det er jo alltid litt hjerteskjærende å ta en valp bort fra søsknene sine. I bilen på vei hjem var det litt «kvekking» og gråting, men mesteparten enten satt han og tittet, eller gnagde på Tollef. Odin satt i buret i bagasjerommet og kom ikke med en lyd. Vi stoppet ved et grøntområde på vei hjem, og luftet dem litt, uten at de fikk hilse.

Odin synes igrunn ikke noe særlig om dette vesenet som har inntatt hjemme hans. Han vokter pute og seng og tyggeting. I løpet av den første formiddagen har vi hatt de løse sammen, og Odin holder seg litt unna Kovu, og demper når Kovu kommer for nærme. Kovu er flink og respekterer det! (og hvis han kommer litt for nære, så får han beskjed!)

Ingen uhell inne, og Kovu sov hele natten! I motsetning til meg, som var halvvåken, klar til å ta ham ut så snart han reiste seg opp. Og jeg begynner å innse hvor mye jobb det er å ha valp. Det har jeg nemlig glemt siden sist…

Bilder i galleriet! 🙂

Om under en uke skjer det endelig. En lenge etterlengtet valp og hund nr. 2 kommer i hus. Vi har snakket med en god del oppdrettere og sendt mange mailer, men til slutt er det Kovu fra kennel Masithela som flytter inn hos oss. Kovu er en rhodesian ridgeback fra et kull på 7, som har vokst opp på et gårdstun sammen med sauer, katter, hester og såklart andre hunder. Foreldrene er flotte og omgjengelige familiehunder som er med på det meste. Og vi har mye vi skal prøve oss på med denne rakkeren. 

Men først skal vi vennes til og minnes på hvor mye arbeid det er med en valp, med stuetrening, alenetrening, båndtrening, og alt som hører med. Etter bare en uke starter vi på valpekurs hos Canis. I tillegg er det såklart mye trening både med og uten Odin, og ikke minst med hundene sammen. Vi håper jo at hundene vil trives sammen og kan lære mye bra og minst mulig dårlig av hverandre! 

Kovu har alt fått egen hjemmeside på http://kovu.err.no, med link til denne bloggen og galleriet, som hundene har felles. Fredag ettermiddag er den store dagen, da oppdretter skal til Oslo til double-utstillingen på Bjerke, og er så snill å ta med seg Kovu for oss. Takk, Tonje! Vi gleder oss utrolig til å møte denne krabaten som skal ta del i livet vårt framover. 

Nå er det over en uke siden Odin landet i Norge, og nøyaktig en uke siden jeg kom hjem. Uken har for det meste gått med på å få ting i orden i hus og hage. På tirsdag kom mine foreldre på besøk, på vei hjem fra campingferie i Danmark/Sverige, og vi hadde noen sosiale dager med mye av familien på middagsbesøk.

Odin brukte litt tid på å slå seg til ro denne gangen, og vi mistenker at flyturen var mer stressende denne gangen enn sist. Da vi flyttet til England brukte han knapt et par dager på å slå seg til ro, men stedet var jo også en del mindre. Ifølge mannen på cargo-sentralen hadde han pepet en del i buret. Hjemme har han trasket rastløst rundt i flere dager, og vært generelt urolig. Heldigvis har det gått seg til, selv med litt ekstra aktivitet med besøk.

I dag dro vi til Frognerparken for å treffe noen folk fra Hundesonen, et av flere hundefora jeg er aktiv på. Spesielt gledet jeg meg til å treffe gårdshunden Bali, som vi har snakket mye med eierene til både på raseforumet og sonen, men enda ikke møtt, da Bali kom ikke lenge før vi dro til Oslo.
Jeg var litt spent, siden Odin har vært såppas stresset, og bestemte meg for å ta det helt med ro, og på hans premisser. Han var ganske giret allerede når vi kom av trikken, men oppførte seg ganske pent da vi traff en whippet, og etterhvert Bali. Sammen ruslet vi opp til Hundejordet på Frognerparken. Det var litt for mange hunder der til at jeg ville slippe Odin, men en del kom jo og hilste på, og Odin oppførte seg eksemplarisk. Et par advarende, men på ingen måte overdrevne knurr, må være lov. Vi hilste også på to unge ridgebacker, som vi håper å se igjen!

Det var skrekkelig varmt, men vi tok en kort seans på agilitybanen, etter en pit-stop i bekken like ved. Odin var mest opptatt av Ronja med løpetid, men de fikk da prøvd seg litt, alle sammen. Odin tok seg et lite gjørmebad(!) i bekken for å kjøle seg ned, før vi ruslet tilbake til Majorstua og kjøpte is, og satte oss på bussen tilbake.

Det var utrolig deilig å se Odin oppføre seg såppas bra med andre hunder som han gjorde i dag. Det var et par tilfeller på trikken, hvor han rett og slett ikke har plass og kontroll over situasjonen, men så snart vi er utendørs og har kontroll på situasjonen, så er han faktisk fin med de fleste. Et par av hundene vi møtte på Hundejordet var også unge hannhunder, og han bråkte ikke noe mot noen av dem heller. Så det er håp!

Bilder fra treffet ligger i galleriet.

For en uke siden tok vi, til min store glede, sølvmerket i Good Citizen Dog Scheme. Blant annet inkluderte merket 2 minutters fellesdekk, som er vår store "bøyg". Odin reiste seg opp med en gang etter start, men testen er ikke skrekkelig formell, og jeg fikk legge ham ned igjen. Da lå han i godt over to minutter! Alt annet var ganske enkelt.

Når det gjelder fryktaggresjonen, så har Odin vært utrolig flink dette året i England, og knapt vært i bråk. Han har gått mye løs og truffet mange hunder, og det har gått veldig bra. Så er det noen unge hannhunder han rett og slett ikke tåler. Jeg er slett ikke sikker på om det er fryktaggresjon eller bare bøllete oppførsel ovenfor "tenåringsgutter", men akseptabelt er det jo uansett ikke. Nå har det skjedd to ganger i løpet av siste uken, og jeg har bestemt meg for å legge meg skikkelig i selen for å jobbe med innkalling på andre hunder, noe vi fortsatt ikke har fått til. 

Det nærmer seg slutten her i England, og på fredag flyr Odin og Tollef hjem til Norge. Alt skal være i orden av pass og papirer, bare permen med stamtavle, diplomer og andre dokumenter er sporløst forsvunnet! Jeg håper og tror at den dukker opp en gang når vi pakker ut hjemme…