Mot lysere tider?

Så var dagen forbi. Odin er kommet hjem fra dyrlegen, godt pakket inn i body og med bandasje rundt benet, nykastrert. Jeg har tenkt mye på dette og gruet meg enda mer, men det er godt å være ferdig med det, så får vi bare ta dagene som det kommer.

Det siste året har Odin vært gjennom to runder med chipkastrering med stoffet Suprelorin, for å se om det ville hjelpe på problemene vi har, som i stor grad bunner i stress. Denne formen for kastrering har lite eller ingen bivirkninger. Odin har fungert veldig bra på dette, og det vistes veldig godt når effekten av den siste chipen begynte å gå ut nå i september. Jeg har vegret meg vel å lenge for å gjennomføre dette, selv om jeg tror at vi begge får et bedre liv nå som den endelige kastreringen er gjennomført. På vei til jobb i dag leverte jeg Odin på Sinsen dyreklinikk. De er alltid hyggelige og hjelpsomme, og beroliger meg med nok informasjon om alt. Da jeg hentet ham igjen etter jobb var han kvikk nok til å ule etter oppmerksomhet fra oppstallingen, og gikk mesteparten av veien hjem, om enn litt ustø på labben.

Kovu var helstresset da vi kom hjem, og er fortsatt veldig urolig. Han synes nok Odin lukter og oppfører seg rart, og Odin på sin side knurrer hver gang Kovu kommer i nærheten. Vi sørger selvfølgelig for at Odin får den roen han trenger, så da blir det litt jobb å følge med hundene de neste dagene.

I går var første dagen med Kovu på passeringskurs med HundeAkademiet. Jeg har god erfaring med dem fra før, men det er jo alltid spennende med ny instruktør på problematisk adferd. I tillegg har jeg jobbet mye med passeringsproblemer med Odin, og det er ikke alle som kaller seg instruktører som har kunnet gitt oss noe råd utover det jeg kan og som vi gjør fra før. Denne gangen virker det ihvertfall lovende, og om vi ikke lærte noe nytt og revolusjonerende, så fikk vi allerede første gangen gode tips om ting vi skal begynne å jobbe med.

Så til tross for stadig minkende dagslys ser mye lysere ut fremover. Den kommende uka skal guttene få kose seg hjemme med Tollef mens jeg reiser på rideferie i Italia. Odin skal såklart være i ro en stund, men regner med at det går greit.

Konkurransetrening og konkurranser

Den siste tiden har det vært mye trening. Passeringstrening med Kovu, og rally/lydighet med begge. Kovu har gode og dårlige dager, men jevnt over lite fremgang synes jeg. Ridgebackkurset passet oss ikke veldig bra, men vi begynner på nytt kurs med HundeAkademiet på Grünerløkka 11. oktober. Jeg har gått et par kurs hos de før, og vært veldig fornøyd. Håper de ikke skuffer denne gangen! I forhold til å få hjelp med Kovu har jeg også snakket med Nina Haaland og Tess Erngren, men ingen av de hadde opplegg som passet for oss akkurat nå. Men Nina Haaland hadde et veldig spennende seminar i mars, om utagerende hunder, som vi kanskje melder oss på!

Treningen til Odin har vært mye rettet mot årets, for vår del siste, rallystevne. Det var også vårt første innendørsstevne, på Hundelivsmessa på Exporama, så det var i det hele tatt spennende å se hvordan det skulle gå. Odin har vært litt treningslei, og det er mye snusing for tiden, så det kommer veldig an på dagsformen. Inne på Exporama var Odin kjempefin, med god kontakt, og brød seg lite om de andre hundene som var der. På selve banen var det teppegulv, og det ble dessverre en del snusing der også. En stund var jeg redd vi skulle diske på mengden feilpoeng på snusing, men det gikk bra. 182 poeng og nr. 6, sist av de som ikke disket. Det kunne alltids vært bedre, og jeg burde stoppet opp og gitt godbit der, men alt i alt er jeg fornøyd med det.

Søndag 25. september, dagen etter Hundelivsmessa, var det uoffisielt lydighetsstevne i Sørkedalen. Stevnet var arrangert av og for folk på hundesonen.no, og det var veldig hyggelig med de rundt 20 som dukket opp for å prøve seg. Vi hadde representer i alle klasser, inkludert en enkel rekruttklasse, der jeg og Odin prøvde oss. Igjen ble det mye snusing, men kanskje ikke annet å forvente på et av Oslos friområder. Odin gikk greit nok, tatt i betraktning at han hadde vært på hundelivsmessa dagen før, og igjen var på et fremmed område med masse fremmede hunder. Kaja stilte opp og tok Kovu i rekruttklassen. Det ble mye hopping og tøys, og de fikk prisen for mest sjarmerende par. Begge hundene var i det hele veldig greie, og slitne og fornøyde når vi kom hjem.

Maren (http://borderen.wordpress.com/) tok masse fine bilder, og her er Odin og Kovu i action:

Sommer

Sommeren nærmer seg slutten (?) og det er kanskje på tide å oppdatere litt på hundefronten. Det har igrunn vært en litt kjedelig sommer, delvis på grunn av veldig varierende vær, men litt har vi da fått gjort. Kovu har blitt ordentlig tenåring, og har hatt perioder med piping og ugang, og generelt sett mye fraværende i hodet…
Kristi himmelfartshelga i starten av juni tilbragte vi på hytta i Hemsedal sammen med min lillesøster, hennes ektemann og en venn av oss. Det ble flere turer i varierende lengder, og hundene fikk brukt seg skikkelig. Lillesøster teamet opp med Kovu og fikk litt ekstra motor i oppoverbakkene. Ellers gikk hundene på rundgang, og vi kunne igrunn godt hatt med oss et par hunder til, akkurat på turene. På hytta var Odin og Kovu begge løse alene i «tilbygget» for første gang, med hell.

Første turen

Kovu måtte drepe litt bjørkenever

Slitne etter turen!

Snø på fjellet var populært

1. pinsedag dro Tollef til San Fransisco på jobb, så jeg og voflene var hjemme og passet huset. For min del betyr det stort sett at all energi går til jobb og hunder. Det ble noen treninger og litt turer, og jeg var ganske sliten etter en drøy uke. En uke etter at Tollef kom hjem igjen dro vi på Ringebufjellet med planer om en uke med fjellturer og kos. Det endte med en fin langhelg med turer og mye kos, og mye regn. Søndagen var vi lei av regnet og reiste hjem igjen, men ikke før vi hadde besteget et par fjelltopper.

Odin og Kovu på Dynjefjell

Da vi kom hjem fra fjellet ble det såklart bra vær i Oslo, så vi tilbragte et par dager på svigermors sted på Nesodden. Det ble mye flått på hundene, spesielt Kovu, så han fikk en behandling med ExSpot etterhvert, som ser ut til å ha hjulpet. Mesteparten av resten av juli har vært avslapping i hagen, turer på Grefsenkollen, og en og annen rallytrening. Odin har vært utrolig god å håndtere, og går mye løs på treningene. Målet er å kunne starte klasse 2 i løpet av høsten eller starten på neste sesong. Vi konkurrerer så lite at det er ikke sikkert vi rekker mer i år. 😛

Tross alle gode forsetter og tilrettelegging har vi fått det klassiske problemet med Kovu: Han vil leke med alle hunder han ser, og kaster seg frem i båndet og piper eller brøler mot dem. Han har såvidt tippet 40 kg, og er mye å holde i disse situasjonene. På trening går det stort sett greit, så lenge de andre hundene er rolige og det er grei avstand. Han har ikke hilst på eller lekt med fremmede hunder på flere måneder, og vi har jobbet mye med passering og båndtrening, men han er såklart i en alder hvor det er mer enn nok av utfordringer. Likevel har vi håp om at dette er noe han vil vokse av seg, gitt riktig håndtering av problemet. I midten av august begynner vi på kurs i regi av ridgebackklubben, og det skal bli spennende å se hvordan han reagerer på flere andre rr rundt seg, og hva instruktørene kan hjelpe oss med. Inne og hjemme er han stort sett en behagelig hund å ha med å gjøre, men vi må jobbe bevisst med situasjoner der han girer seg opp, som ved besøk, passeringer osv.

De virker!

Mai har vært en travel og begivenhetsrik måned. Det har vært mye trening, Kovu i hverdagslydighet, ro rundt andre hunder, og startet på nytt blodsporkurs, og Odin mot rallystevne. Av ting som ikke er hunderelatert har vi først hatt besøk fra Molde, så var Tollef noen dager i England, og flere familie- og andre begivenheter. Juni ser ikke ut til å bli mye roligere.

Siden sent i mars har Odin falt litt tilbake til sånn han var i høst. Vanskelig å få kontakt med, lett stresset, verre med andre hunder og fullstendig fraværende på trening. Etter en drøy måned fant jeg ingen gode «unnskyldninger» lenger. Etter mange diskusjoner med meg selv, veterinær, trener og andre hundefolk, satte vi en ny chip med kjemisk kastrering, for å se om den hadde ønsket effekt. Nå, tre uker senere, har jeg fått tilbake hunden min, og avgjørelsen om å kastrere ham kirurgisk er vel så godt som tatt. Jeg er veldig motstander mot kastrering som en enkel utvei, og har vært «stolt» over å ikke ha gjort det så langt. Men sånn som han var i høst og nå igjen når chippen gikk ut, har ingen av oss godt av. Nå har jeg en glad hund som er med på lek og trening, søker oppmerksomhet og kos, og han har blitt bedre rundt andre hunder også. I stedet for en anspent og fraværende hund på tur så har jeg en logrende og lykkelig hund.

I begynnelsen av mai ville Kovu plutselig ikke spise opp frokosten sin. Odin er jo småspist av natur, og jeg blir ikke bekymret om han ikke spiser på et par dager, men store matvraket kaster seg jo normalt over det meste. Med litt mer piping innendørs også så fikk jeg etterhvert bekreftet mistanken. Nabotispa (i andre halvdelen av tomannsboligen) har løpetid. Det var forsåvidt en lettelse, selv om gutten har spist under halvparten av normal mengde mat i drøye to uker nå. Og selv om det er litt slitsomt med pipingen, så skal jeg jamen ikke klage om det ikke blir verre enn dette! Så vet vi ihvertfall at han «virker», og har skjønt dette med damer. Han var 11 mnd før han ble konsekvent med å løfte på beinet når han tisser også. Like greit det. 🙂

En av tingene vi har slitt med med Kovu altfor lenge nå, er andre hunder. Det er lek som teller, og ganske slitsomt å holde ham igjen. Vi har hatt ham med mye på trening og han er stort sett grei nok der, men det er ikke mange nok hunder til at det løser problemet vårt egentlig. Så nå tar vi en «intensiv» med å dra på hundearrangement. Søndag 22. mai var vi på valpeshow i Hønefoss. Kovu pep to timer i strekk, og greide å stikke av. Passe flaut… Heldigvis løp han ikke inn i ringen eller pølseboden. Lørdagen etter var det utstilling med retrieverklubben, vi tenkte det passet, siden han er så glad i å bære på ting. Og så var han med på rallystevne dagen etter.

28. mai stilte jeg og Odin på dobbelt rallystevne på Rommen i Oslo. Jeg var veldig spent på dette på grunn av formen hans, men han ble gradvis bedre de to siste ukene før stevnet. Så er det jo alltid spennende hvilke tabber jeg gjør selv også. Fredagen før stevnet var vi på rallytrening, og Merete satte opp en liten bane for oss. Der fikk vi kartlagt hovedproblemet (med unntak av snusing i gresset, som omtrent er uunngåelig) som var dekk. Han er også fortsatt litt vimsete og skjærer lett ut, så jeg må jobbe for å holde kontakten og intensiteten oppe. Dette er noe jeg tror vil komme med trening etterhvert. Vi trente på gress, siden stevnet skulle være på gress også, noe som kom godt med. Det er en utfordring i seg selv.

På stevnedagen var det meldt regnbyger, men med unntak av kraftig vind stort sett hele dagen, så satte ikke det store regnskyllet inn før vi akkurat var hjemme igjen. Det var sol og fint hele dagen, heldigvis. Bortsett fra at det hadde vært altfor guffent ville jeg ikke fått Odin til å legge seg i det hele tatt i vått gress. Første stevnet ble det en del stramt bånd og et par dobbeltkommandoer i starten, men så var han helt med. Dessverre slurvet jeg med håndtargeten på oppsitten, så han ble liggende til jeg tok fram godbiten. Dermed ble det lokking med godbit og disk. Andre stevnet var jeg veldig spent på, siden Odin har en tendens til å bli lei og tape formen utover dagen. Men etter en litt treg start og en repetisjon så var han med igjen, og vi gikk til 184 poeng. Er kjempefornøyd med det, og er litt fristet til å stille på Sandefjord Hundefestival i midten av juni. Ulempen er at Tollef er bortreist på jobb igjen, så jeg må i tilfelle ha med begge hundene.

Hundelivet er ganske deilig for tiden. Det er mye fint utevær, og til helga skal vi til Hemsedal igjen. Det blir nok noe spor og fjellturer der. Når vi kommer hjem er det under en måned til vi skal på høyfjellet på hyttetur, det blir også kos!

Litt utstillingstrening

Kovu er 11 mnd., og vi har såvidt vært innom en eneste valpeutstilling. Der fikk vi en ikke helt uventet kommentar om at han hadde hatt godt av litt trening på å vise seg frem. Og det stemmer. Det hjelper heller ikke at Kovu er mye mer opptatt av alle hundene rundt seg enn oss, og bare tøyser når han skal løpe. Så på trening i dag prøvde vi å stille opp litt og ta noen bilder i samme slengen. Han er jo så sløv inne at det bare blir ligge-bilder. Og så er han mye flinkere til å sitte og ligge enn han er til å stå pent…

Kovu står ganske pent

Han kan sitte pent også

Og ligge pent!

Står ganske pent andre veien

Påskeferie!

Det har vært stille i bloggen en stund nå. Det har igrunn ikke skjedd så mye spennende på hundefronten de siste par mnd. I slutten av mars var vi i Trondheim en tur. På vei opp stoppet vi hos Anette på Rena, og hilste på hundene, hestene og hønene hennes. Begge guttene oppførte seg bemerkelsesverdig pent, selv om Odin måtte prøve seg litt på hanen.

Vi har gått jevnlig på rallytrening, en til to ganger i uken. Odin har dabbet av litt i det siste, og jeg lurer på om det er chipkastreringen som begynner å miste taket, eller om det er noe annet. Kovu trener stort sett kontakt og grunnferdigheter. Spesielt kontakt er noe vi oppdager at vi mangler. Fordi han er relativt rolig og grei, selv med andre hunder roer han seg om vi tar tak i han litt, men han tar faktisk ikke direkte kontakt med oss, han bare står der. Og det er ikke så lett å trene med et slikt utgangspunkt. Så kontakt er tingen.

Lørdag i palmehelga dro vi til Hemsedal. Det ble en kort skitur på søndagen, der Odin konstant travet bak meg, han er redd for skiene, og Kovu løp foran Tollef og tråkket gjennom den råtne snøen hele tiden. Mandagen gikk Kovu og Tollef tur til Hemsedal sentrum, mens jeg og Odin gikk en kortere tur og slappet av. Både søndag og mandag la Tollef spor som hundene fikk gå på ettermiddagen, med vekslende hell. Kovu var veldig flink på det første, mens Odin bar preg av den samme mangelen på interesse som han har hatt en stund. Tirsdagen fikk Odin helt fri, mens vi gikk med Kovu på Geiteberget, 834 m.o.h.. En veldig fin tur, og vi rakk akkurat ned igjen til hytta før regnet satte inn.

Onsdagen kjørte vi oppover vestlandet, til Molde. I Hornindal satt jeg utenfor butikken med hundene og ventet på Tollef, da en dame kom bort og spurte etter navnet til Odin. De som eide dsg-hannen hun skulle bruke på tispen sin hadde også en ridgeback. De bor i Bergen, og jeg kjenner såvidt til dem fra før.

Etter en fin tur over fjell og fjord og svingete veier, hadde vi en rolig dag med bare en kort tur og litt trening i Molde på torsdag. Fredag gikk vi på Varden sammen med Hege (som jeg oppdaget at jeg lekte med søsknene til som barn) og dalmatineren Nico, som er omtrent jevngammel med Kovu. En fin tur, men ganske slitsomt siden det enda lå snø på veien. Etter turen tok vi en kjapp tur innom tivoliet for å se hvordan Kovu reagerte på det, og som forventet spaserte han ganske uberørt gjennom området. Lørdag hadde vi en ganske rolig dag igjen, og søndag satte vi kursen tilbake til Oslo.

Begge hundene er ganske avslappet i bilen, noe som er utrolig deilig når vi reiser så mye som vi gjør. Foreløpig tar det litt tid før Kovu slapper av på helt nye steder, men jeg håper at det kommer det også. Nå er det sol og vår her hjemme i Oslo, og hundene sløver i varmen. Hundelivet er ganske deilig for tiden.

Tollef og Kovu sporklare i Hemsedal

Her har det vært en elg… helt sikkert!

Odin på sporet

Odin synes skitur i blåst er helt unødvendig

Hemsedalsfjellet

Kovu slapper av på hytta etter tur

Ikke like kult med pause på tur til toppen av Geiteberget

Laaangt der nede er hytta (sett fra Geiteberget)

Utsikt fra Varden i Molde

Slapper av etter tur. Men… hvor er Odin?


Kovu på VM og skitur

Jeg er hverken skrekkelig glad i å gå på eller se på ski, men man får jo bruke det man har av muligheter. Med byen full av folk og fanterier er det ingen unnskyldning til å ikke gi unghunden litt miljøtrening. Så i går formiddag tok vi bussen ned i kaoset for å titte litt på alle tullingene.

Kovu er relativt grei å ha med på buss, til tross for lite trening på det området. Han er ganske rolig og avslappet, og kan tilogmed finne på å legge seg ned. Men han er en stor hund, og skjønner ikke helt når han står i veien, noe han lett gjør i en trang buss. Så litt kløning og makking ble det for å få ham til å holde seg noenlunde ute av veien for folk som skulle av og på.

På Nationaltheatret var det ikke stort mer travelt enn normalt, så vi ruslet bort i Spikersuppa og stod der en stund. Kovu var avslappet og hadde grei kontakt, og brød seg mindre om alle folkene som gikk forbi. Sitte og se seg rundt litt gikk også greit, mens det ble litt mer snusing på trær og stolper når vi gikk videre opp mot Stortinget. Det er noe som har kommet i det siste – stolper og tisseflekker er skrekkelig interessant, men han har ikke helt skjønt hva han skal gjøre med dem enda.

Oppe på Egertorget la jeg ut teppet hans, og satte meg ned på stolsekken min. Kovu ble mest stående å se seg rundt, og satte seg innimellom. Han greide ikke helt å slappe av, men forhold seg ihvertfall stort sett rolig mens han tittet på folk og duer. Noen få hunder passerte, og et par så nærme at Kovu bare måtte gå ned i lekestilling og rope på dem.

I morrest stod Tollef opp og tok Kovu med i skogen på sin første ordentlige skitur. Vi har prøvd en runde før, men det var ikke så enkelt å kontrollere Kovu sammen med ski og staver. Denne gangen gikk det langt bedre, med litt tempo og ikke så mange forstyrrelser. Det ble en god tur, og Kovu fulgte ganske bra med hele veien. Så det blir nok flere skiturer på gutten framover!

I morgen er det rallytrening i regi av Norsk Rallylydighet, et fast opplegg de nettopp har startet. Mandag er det siste gangen på unghundkurset, så vi får se hva vi finner på framover.

Odin på kurs

Etter en lang pause fra kurs og «ordentlig trening», har jeg og Odin vært på kurs med Thomas Stokke og fått litt input. Jeg for min del trenger et kurs i ny og ne for å holde motivasjonen oppe, og føler jeg har stått litt fast med enkle ting i det siste. Så da Klickerklok annonserte spesialkurs i «Sitt, ligg, stå» på Hønefoss, så meldte jeg oss på. Stå-øvelsen har vi alltid slitt med, og bli-øvelsene i alle posisjoner, og man kan alltids lære noe nytt.

Dette var Odins første «ordentlige» kurs siden før vi dro til England, så jeg var litt spent på hvordan han ville fungere. Det var en del stress, og i løpet av de første 10 minuttene hadde han tygget hull i burteppet sitt. Jeg jobbet litt med ro i buret, og selv om det gikk opp og ned gjennom helgen, så slappet han stort sett greit av, med litt piping og bjeffing innimellom, men da ofte utløst av andre hunders bråk.

På lørdag begynte vi med en kort gjennomgang av shaping før vi gikk grundig inn på øvelsene og hvilke bevegelser som lå til grunn. Jeg har ikke vært veldig nøye med om Odin setter og legger seg «framover» eller «bakover», men det er greit å være bevisst på det ihvertfall.
Vi begynte med å shape inn «bamse», som de fleste hundene kjente fra før, for å få utgangspunkt til en god klaskedekk. Odin tilbød både bamser og dekk på løpende bånd, men jeg er ikke god nok på shaping til å få ham til å kombinere dem enda.

I løpet av dagen jobbet vi med stå-øvelsen, som det viste seg at Odin kunne bedre enn jeg trodde, og jeg fikk en del tips og tanker om hvordan vi skal jobbe med det videre.

På søndagen startet vi med en økt på planene vi hadde lagt dagen før. Jeg fikk sett litt på hva som er problemet med å bli sittende, og oppdaget at jeg har belønnet avbrytelser ganske lenge. Der har vi mer å jobbe med. Så snakket vi litt om kommandoer, og jeg jobbet mer med «stå»-kommandoen, som det endelig ser ut som Odin begynner å forstå.

Det ble mange og forskjellige korte økter i løpet av dagen, og til slutt bestemte jeg meg for å prøve ut dekk-øvelsen til Odin. Vi jobbet en del med den i fjor før vi tok sølvmerket i England, men har ikke jobbet med den siden. Odin var såklart sliten, og det var et ganske godt utgangspunkt for å jobbe med det. Jeg var likevel ganske stolt da han ble liggende i over to minutter uten å røre nevneverdig på seg.

Det var veldig deilig å gå på kurs og jobbe med instruktør igjen, og vi fikk en god del småting å tenke på med de øvelsene vi egentlig kan fra før. Så håper jeg at vi greier å jobbe like bra hjemme, uten instruktør, som det vi gjorde i helga. Da blir det snart rally klasse 2 på oss!

Bilbur

Sikring av hund i bil er et viktig tema som dukker opp med jevne mellomrom. I forhold til lovverket regnes hund som last, og skal dermed sikres slik at de ikke kan skade passasjerer ved en eventuell kollisjon. Nå er det jo slik at mange hundeeiere gjerne vil beskytte hunden best mulig også, og det er ikke så lett å finne frem i jungelen av muligheter. Her er ihvertfall mine tanker om saker og ting.

  • Hunden løs i bilen (i bagasjerommet, setet eller på gulvet) – er ikke trygt i det hele tatt, selv om det kanskje er koslig og hunden er rolig. Ved en bråstopp eller kollisjon kan ikke bare hunden bli skadet, men kastet rundt i bilen slik at folk blir skadet. Husk at kollisjoner ikke alltid skjer rett forfra eller bakfra også.
  • Grind mellom bagasjerommet og kabinen – gjør det litt tryggere, det er stor forskjell på hvor mye grindene tåler. De færreste vil holde en middels stor hund i en kraftig bråstopp/kollisjon, og hunden har stort sett god nok plass til at den kan bli kastet rundt en del.
  • Bilsele til hunden – Er ofte et greit alternativ hvis man ikke har plass til bur, eller hunden er ukomfortabel med bur. Ulempen er at hunden fortsatt kan bli kastet rundt en del. Selen vil også kunne skade hunden i en kraftig bråstopp, pga. trykkpunktene på kroppen. Urolige hunder kan tygge seg løs eller vikle seg inn.
  • Sammenleggbart stålbur – beskytter passasjerer mot hunden og hunden mot passasjerer (og annet skrot som kan bli kastet rundt i en ulykke), men er utover det ikke særlig sikkert. Buret kan klappe sammen i en kollisjon, eller stålpinnene kan splintre og skade hunden. Burene kan også lage en del lyd, siden det henger ganske løst sammen.
  • Plastbur – er faktisk tryggere enn stålburene, fordi de gir etter for press i en kollisjon der bilen blir klemt sammen. På et visst punkt vil hunden såklart også bli klemt fast inne i buret, men da er kollisjonen gjerne såppas alvorlig at det er ikke sikkert liv er til å reddes uansett. Ulempen er at mange av plastburene er vanskeligere å plassere i bilen, siden de gjerne er laget for annen type transport også (fly etc.).
  • Bilbur/spesialbygget bur – er etter min mening absolutt det tryggeste, og det eneste alternativet for meg ihvertfall. Det finnes ferdigproduserte bur, i tillegg til en del leverandører som spesialbygger bur tilpasset etter behov. De fleste av disse er helstøpte eller laget i materiale som tåler utrolig mye press. Når disse burene gir etter er det igjen kanskje ikke mulig å redde liv uansett. Min favoritt er Herkules, bygget av aliminiumsrør. De ser pene ut (i den grad akkurat det spiller noen rolle), og er veldig solide og lydløse. De har god lukkemekanisme, og beskytter hunden godt. Variocage er den andre av de to «store», selv om det begynner å bli mange om markedet nå. Burene er til dels regulerbare, og har mer fleksibilitet på deling av bur enn Herkules.

Ellers kommer det jo litt an på hva man selv og hunden trives med. Man får bur med litt forskjellige lukkemekanismer, mange vil ha mulighet for lås til bruk på utstilling, og så kommer det såklart an på bilen. Vi fikk ikke plass til Herkules, som jeg helst ville ha, så vi endte med Artfex, som er helsveisede metallbur med dørhengslene i toppen. Det kan låses, og har dør i bakkant også, som noen mener er en grei sikkerhetsmekanisme. Uansett hva slags bur man har er det lurt å sikre buret med lastestropper i bilen, så det ikke kan skli rundt eller flytte seg ved brå bevegelser i bilen.

Min liste over bilbur og leverandører:

Odin kommer hjem, og vi har en unghund i huset

I dag kom Odin hjem etter en måneds luksusferie hos mine foreldre i Molde. Jeg var veldig spent både på flyturen (siden han tydelig hadde en ganske dårlig opplevelse da han kom fra England), og hvordan det ville bli å komme tilbake til Kovu. Jeg skulle egentlig på foredrag med Turid Rugaas i Vikersund i kveld, men fordi bilen står på verksted i Trysil (lang historie) og Odin skulle komme hjem, bestemte jeg meg at det var best å gi hundene en rolig dag hjemme til å finne seg til rette igjen.

Odin var tydelig ukomfortabel da jeg møtte ham og pappa på flyplassen. Glad for å se meg, men ikke overveldende. Selfølgelig oppførte han seg helt normalt og veloppdragent på tog og buss hjem, men jeg kunne tydelig se at han var usikker på hva som skjedde nå. Tollef og Kovu møtte oss et lite stykke fra huset, og Odin ville ikke ha Kovu i nærheten. Kovu var utrolig flink, og holdt den avstanden Odin aksepterte, så de gikk og snuste litt løse på grøntområdet.

Det første vi måtte gjøre hjemme var å klippe klør. Foreldrene mine har tatt med Odin til dyrebutikken et par ganger for klipping, men sist gang var det en ny dame som ikke var så flink, og han hadde altfor lange klør nå.
Odin var helt tydelig ukomfortabel med Kovu, og holdt ham på god avstand med knurring. Etter en liten tur ut i hagen fikk de slappe av i hvert sitt bur, og etter det løsnet Odin sakte men sikkert i forhold til Kovu. Litt senere på dagen lå Odin bak hodet mitt og Kovu i fanget mens vi så på film (vel, de sov). Innen Tollef kom hjem litt før fire var forholdet omtrent som før.

Jeg gleder meg til å ta fatt på trening med Odin igjen, det er veldig motiverende i forhold til at det går såppas sakte med Kovu, og de er helt forskjellige å trene. Siste helga i september skal vi på spesialkurs med Thomas Stokke, og jeg håper å få løst et par av problemene våre med sitt og stå-øvelser.

Kovu har blitt unghund. Han kaster seg fram i båndet og brøler når han ser andre hunder, fordi han vil leke. Han har såvidt begynt å lette på benet, og fokus har lett for å vandre sine egne veier når vi vil noe. Men det er mange positive endringer også, endringer som har kommet så gradvis at jeg nesten ikke har lagt merke til dem før jeg tenkte over det i dag.

Det kan gå flere timer mellom to turer ut uten at vi har noen uhell inne eller tenker på at han må ut. Med unntak av hjemme alene-treningen kan jeg telle antall uhell siden vi fikk Kovu på én hånd! Det er heller ikke noe problem å være alene 5-6 timer, selv om vi unngår det om mulig. Med unntak av passering av andre hunder er han veldig behagelig å gå med i bånd. Han trekker lite, og venter når han får beskjed om det.

Inne i huset er det lettere å få ham til å legge seg og slappe av. Og når han er våken er det svært lite ugang, stort sett er det vedkubber og fjernkontrollen som får gjennomgå når han prøver å få oppmerksomheten vår. Han responderer på «nei» og «gå ned» (fra bord, vinduskarmer og kjøkkenbenker, som han såklart ikke burde ha forlabbene på i utgangspunktet, vi jobber med den delen). Kovu er rett og slett blitt en relativt omgjengelig og veloppdragen hund å ha i hverdagen. Hvis vi nå bare får kustus på ham ovenfor andre hunder så skal jeg være utrolig fornøyd.

I helga skal vi ta med Kovu på utstilling på Hellerud for å se hvordan han reagerer i en setting med så mange hunder. Jeg håper det går bra, for vi har meldt ham på valpeshow neste helg, som antageligvis blir hans eneste. Lillegutt er snart 9 måneder!

Den 29. januar veide Kovu 37,5 kg.