De siste årene har det vært flere rallystevner vinterstid, men våren er sesongstart for vår del. Da vi rykket opp i klasse 3 for et års tid siden brukte jeg opprykket med en gang, selv om vi ikke var helt klare. I ettertid har jeg angret litt på det, og planlagt å kose meg lenge i klasse 3 og få et stabilt  nivå før vi tar opprykket til elite.

Men den gang ei. Av ulike årsaker vurderer vi å flytte utenlands igjen for en periode, og da vil jeg jo gjerne prøve å få championatet til Odin før det skjer. Og det er ikke akkurat gjort i en fei, så da gjelder det å komme seg opp i elite så snart som mulig. Så det som skulle være en «kose-sesong» med noen få konkurranser og mye trening blir i stedet et spørsmål om hvor mange stevner vi greier å få med oss, og for en gangs skyld litt press på å gjøre det bra. Nå blir ikke hverken Odin eller jeg jaget hjemmefra om vi ikke greier den tittelen, men det hadde jo vært morsomt.

Så til tross for fjorårets avgjørelse om å ikke konkurrere mer innendørs (Odin blir ubekvem med så mange hunder tett på, så blir jeg stresset, så blir han stresset, osv…) så meldte jeg på til Hadeland hundeklubb i starten av april. Dommer var Irene Heggen, banen var perfekt for oss uten noen vanskelige øvelser, og jeg kommenterte under briefingen at «om dette går dårlig kan jeg ihvertfall ikke skylde på hunden».

For å få Odin høyt nok «på» i konkurranse så bruker jeg en leke rett før vi skal inn, som jeg sniker unna like før start. Uheldigvis fikk Odin øye på det denne gangen, og da var løpet kjørt for vår del. Allerede fra første øvelse var Odin på vei for å snu og finne leken sin, og var ukonsentrert resten av løpet. På et tidspunkt var han såvidt utenfor ringen før jeg fikk ham inn igjen. For første gang i mitt liv har jeg opplevd å få poengtrekk på samtlige øvelser! Men vi kom oss gjennom uten disk i alle fall. Og framover skal vi trene mye på å legge leken ved siden av treningsbanen, så får vi se.

I dag var det stevne i min egen klubb, praktisk nærme, i strålende sol. Jeg var veldig spent siden vi har slitt en del med fokus og konsentrasjon i det siste, men Odin var i toppform og det var ingen øvelser som vi sliter med. Dessverre måtte vi repetere en øvelse fordi han la seg i stedet for å sitte, og det var de tre poengene vi manglet for å rykke opp i elite. Men Odin var med hele veien og gikk nydelig, så jeg håper at vi greier å holde på motivasjonen gjennom sesongen. På grunn av flere familiebegivenheter går vi glipp av en haug med stevner i slutten av mai og begynnelsen av juni, men etter det er det fullt fokus og satsing på rallystevner!

Drøye tre, snart fire måneder siden vi satte chip på Kovu er effekten i full blomst. Forandringene gir ikke rom for tvil om den har effekt…

Kovu har blitt mye mer energisk! Antageligvis har hormonene rett og slett tatt mye av energien hans og gjort ham til den bedagelige hunden han har vært. Han kan fortsatt sove dypt og høylytt, men har mye mer energi i kroppen og trenger mer tur og trening for å være fornøyd inne. Nærmere det vi forventet da vi skaffet oss ridgeback. Det er jo litt på godt og vondt, da det er lettere å engasjere ham i treningen, men siden vi ikke har vært vant til hvor mye han krever så har det tatt litt tid å tilpasse oss og finne riktig aktivitetsmengde, med konsekvens i form av noen ødelagte hundesenger og litt destruksjon av papirsøppel.

Ikke uventet har han blitt mer matglad. I den grad at han brøyter seg fram der det kan være mat, og er en del vanskeligere å kontrollere i forhold til fristelser. Men også lettere å trene, helt klart. Det er litt slitsomt med en hund på 40 kg som har matfokus som en gjennomsnittlig labrador, så fordelene er ikke uforbeholdne.

Det er i hovedsak de to tingene som har endret seg, foruten at han ikke blør lengre. Adferd rundt, forbi og mot andre hunder er i stor grad uforandret, noe jeg nok er litt skuffet over. Han bråker fortsatt mot unge hannhunder og stirrende border collier, og vil bort å hilse på alle andre. Samtidig så er det ikke verre enn «forventet», og med økt trenbarhet kan vi jo forhåpentligvis få bedre innkalling og kontakt.

Så er det avgjørelsen om vi skal kastrere «ordentlig» eller ikke. Det har vært en overgang med de forandringene som har skjedd, samtidig begynner vi å bli vant til det. Det er fordeler og ulemper med Kovu både før og nå. Og så er det lett å se ulempene der vi er akkurat nå, og glemme hvor ille det tidvis var før. Det skal neimen ikke være lett. I utgangspunktet skal blødningene gi seg etter en chip, men det kommer jo an på om hormonnivået kommer tilbake til gammelt nivå igjen. Det er tydelig at det fortsatt er en del hormoner der. Hvis det påvirker ham så mye som det ser ut til å ha gjort så kan det ikke være greit å være Kovu heller. For øyeblikket er tanken å la chipen gå ut og se hva som skjer, men spørsmålet er til stadig evaluering…

I slutten av mai gikk vi LP1 igjen, denne gangen på Brekke. Det gikk ikke så bra denne gangen heller, Odin var umotivert og snusete – men han gjorde alle øvelser (med unntak av hinderet som han løp forbi!) og dekkøvelsene var fine. Avstandskommandoen kan vi fortsatt ikke skikkelig, så den droppet vi. Så ble LP lagt på hylla til fordel for klargjøring til rallylydighet igjen.

Vi startet i Horten i august for å få en formtest før Morokulien. Det var tordenvær og noen kraftige regnbyger, men opphold da vi skulle gå. Odin var fint med rett før start, men da vi gikk inn i ringen så skjedde det noe og han begynte å dempe etter to skilt, jeg måtte mase og lokke ham gjennom hele banen. Dette til tross, vi disket i hovedsak på at jeg tok feil av høyre og venstre helomvending. Etter vendingen ville han ikke legge seg, så løpet var uansett kjørt.

De to siste stevnene viste da at vi trenger å jobbe med motivasjon og intensitet igjen. Vi trente innimellom i løpet av bilferien i England, og kom hjem en uke før Morokulien. Siden jeg var arrangør startet vi kun tre av de fire stevnene, og disket alle tre. Men Odin hadde kjempefin intensitet hele veien, og to av diskene var helt og holdent min feil, da jeg hoppet over et skilt og hadde en dårlig  under marsj-øvelse. Uansett var jeg kjempefornøyd med innsatsen til Odin, han hadde akkurat det vi trenger for å komme videre.

I Askim tre uker senere var Odin så høy før stevnet at jeg måtte få noen til å holde ham mens jeg briefet banen – han kunne ikke ligge i tøyburet. Han gikk veldig fint på banen, men snuste litt i starten og fikk en veldig dårlig under marsj-øvelse, igjen, så jeg trodde vi disket der, men den gang ei. Tredje plass, 190 poeng og vårt første napp til eilte, og dermed hadde vi nådd årets mål! 2. november starter vi igjen på dobbeltstevne i Drammen i håp om å kanskje få et napp til denne sesongen. Vi har jobbet mye med dekk under marsj og avstandskommandering i det siste – så mye at Odin ofte legger seg når han ikke skal, så det må vi jobbe med fram til da.

I august var vi også to uker på bilferie i England, og hundene var med. Bilturen nedover var drøy, spesielt den ene dagen med 14 timer i bil, kun med korte stopp. Men det var vel verdt det, hundene fikk turer i nasjonalparker, løpe på store sandstrender, med på pub og museer, og ikke minst flere dager med fottur i Peak District. To uker der de kom ut på forskjellig sted hver gang de var ute av bilen, og overnatting på motell, hostel, telt og leilighet/cottage var ikke noe problem, og jeg tror hundene storkoste seg mesteparten av tiden.

I skrivende stund er det 11 dager siden vi satte kastreringschip på Kovu. På tross av passeringsproblemene hadde jeg jo satset på å ikke gjøre det, selv om han har ganske høyt hormonnivå. Men når han begynte å blø fra underlivet på grunn av høyt hormonnivå var det på tide å gjøre noe. Dyrlege utelukket heldigvis problemer med prostata, så forhåpentligvis blir vi kvitt problemet, og kanskje litt av snusingen og fokuset på andre hunder i samme slengen med kastrering. Foreløpig merkes det ikke noe særlig, tvert imot har han vært ganske ivrig og snusete de siste par dagene. Men angivelig så skal chipen gi en liten «hormontopp» før den begynner å virke, så jeg regner med at vi ser endring i løpet av et par uker.

Ettersom de vi bruker som hundepassere får seg egne hunder eller flytter på seg så har vi vært på hunderpasserjakt til Kovu igjen. Han har allerede vært to ganger hos en veldig hyggelig jente, og det går veldig bra. I løpet av nærmeste framtid skal han en tur til en annen potensiell hundepasser for å se hvordan det går, og da håper vi at vi er dekket fremover så vi slipper å kjøre den lange turen til Molde for å levere og hente hund når vi skal på utenlandstur i vinter!

Long time, no see?

Vinteren har vært lang, og vi har vel strengt tatt ikke gjort så fryktelig mye. Eller, vi har gjort en del, men så veldig mye spennende har det ikke skjedd. I august startet vi på ny Canis-cup med Aase, som vi etter 6 ganger vant superhund-klassen på. Vi fikk begynt å jobbe litt mer med lydighetsøvelsene, og endelig er fellesdekken på plass, som vi har jobbet så lenge med å få til! I september var vi på Morokulien og gikk rally, men ettersom vi mangler flere øvelser i klasse 3 så ble det ikke så mye å ta med seg. Kovu fikk også prøvd seg, men var ikke særlig entusiastisk, det ble en disk med Tollef og en sisteplass med meg.

I oktober begynte vi på grunnkurs hos Lundqvist hundeskole med Kovu. De er anbefalt av mange, og jeg har hatt lyst til å gå kurs der en stund, men grunnkurset deres er ganske krevende ift. tid. For det første har de en hel dag med teori (mye bra, om enn ikke voldsomt mye nytt for oss), og deretter fire uker med to kurskvelder hver uke, hver kveld på 2 timer. Oppfølgingen er forøvrig veldig god, og i løpet av grunnkurs og videregående kurs som vi har gått i vinter så har Kovu blitt en del mer trenbar i forhold til kontakt og godbiter. Dessverre sliter vi fortsatt en del med passeringer i perioder. I tillegg begynner gutten å bli voksen, og synes slett ikke at andre hannhunder nødvendigvis trenger å befinne seg innenfor hans synsrekkevidde…

I januar begynte Odin og jeg på konkurransegruppe hos Canis, for å få på plass de siste øvelsene til lydigheten. Målet for kurset var at alle skulle starte klasse 1. Vi hadde mange gode treninger inne, og Odin har blitt utrolig flink på fellesdekken, så flink at vi har begynt å trene litt med skjult fører! Resten av øvelsene sitter relativt greit, men unntak av avstandskommanderingen som vi står helt fast på. Der må vi finne på noe lurt, for vi er stadig like fast, men vi har ihvertfall prøvd oss i offisiell konkurranse (som vil få en egen bloggpost).

Vi skal starte i LP1 en gang til, før vi «legger opp», for en stund ihvertfall, og fokuserer fullt og helt på rally igjen. Vi går rallykurs for klasse 3 hos Merete, og målet er å bli klar til å starte på Morokulien igjen. Det blir litt travlere i år med arrangøransvar, men satser på å få startet tre stevner der ihvertfall. Det får være årets målsetning, det, og å blogge litt oftere om hundene. 🙂

 

I går gikk vi rallystevne i Drammen Brukshundklubb. Det var et enkeltstevne, og for min del deltok jeg mest som trening for klasse 2 til Morokulien om to uker. Odin gikk veldig bra, og bedre fra starten enn tidligere. Jeg ble likevel overrasket over at ikke bare ble vi nr. 2 i klassen, men fikk 190 poeng og dermed DIREKTE OPPRYKK!!! Jeg er så utrolig stolt av oss begge at vi har fått til dette. Målet for Morokulien om to uker var å få minst et napp til for opprykk, men vi går nok likevel klasse 2 der for treningens del. Kovu var med på stevnet, og var tilskuer. Han var relativt grei og avslappet selv om det var en del hunder rundt. Vi tok en tur innom Drammen hundepark etterpå for hans del, men han var sliten etter stevnet og ikke så veldig interessert i de andre, og ble villig med meg hjem etter ganske kort tid.

Vi har også begynt på nytt Caniscup-kurs, og trener på første øvelser «gå rundt stol» og fellessitt. Den førte øvelsen er jo nyttig for klasse 3 i rally når han skal gå rundt kjegle med stå. Hovedmålet med kurset for vår del er selvekonkurransetreningen og få topp motivasjon helt fra start!

Kovu ble stilt ut på Bjerke, denne gangen av Kristin. En hund i klassen før oss trakk seg på tannvisninga og fikk KIP, så jeg var veldig spent ettersom Kovu trakk seg på Drammen og hos dyrlegen en uke tidligere. Kovu trakk seg en god del på tannvisninga men dommer fikk lov til å ta på resten av kroppen og gav ham blått. Ikke helt fornøyd, men definitivt bedre enn KIP! Nå trener vi masse på å ta på og se på. En mulig årsak til at han har begynt å vegre seg litt er at vi har vært og tømt analkjertler to ganger nå, og han har tydelig hatt vondt der. Vi har begynt å gi tørrfôr igjen, siden han rett og slett fikk for lite/tørr avføring med bare Vom og Hundemat til at han får tømt kjertlene på naturlig vis.

Ellers skal Kovu debutere i rally på Morokulien, siden vi likevel skal dit alle sammen. Tollef skal gå en klasse 1 første dagen, og jeg andre dagen. Det er mest for moro skyld, men om han har en god dag så kan det gå bra å komme gjennom en klasse 1-bane uten disk.

 

 

I mai begynte vi på Canis-cup med Aase. Cupen er et konkurransekurs, på den måten at man får en øvelse for hver gang, som man konkurrerer i neste gang, i ring med poenggivning, omtrent som en lydighetskonkurranse. Øvelsene var en kombinasjon av rally-lydighet, hverdagslydighet og konkurranselydighet. Noen av øvelsene kunne vi veldig bra fra før, andre var ting vi måtte jobbe litt med, som fellesdekken. Odin har ofte vært veldig variabel, og i løpet av kurset opplevde jeg det flere ganger. Jeg fant etterhvert ut at vi måtte jobbe mye med lek og få ham høyere «opp» før vi startet. Men han kunne likevel være helt med før vi gikk i ringen, og så falle helt sammen når vi kom inn i ringen, uten at jeg gjorde noe spesielt. Men vi fikk i det minste trent på å konkurrere med løs hund, og det gikk relativt bra.

I midten av juni var det firdobbelt rallystevne i Sandefjord, og det var en grei mulighet for oss etter at årets stevne i Oslo ble avlyst. Det har gått veldig bra på trening det siste halvåret, og vi har trent ganske mye løs. Værmeldingen var pøsende regn to dager i strekk, så jeg var veldig spent på hvordan det ville gå. Vi startet som planlagt det første stevne i klasse 1, og Odin gikk kjempefint. Han brukte et par-tre hindre på å komme ordentlig i gang, etter det var han med hele tiden. Dessverre har han en uvane når han er giret, med å hoppe bortover i «fri ved fot», og dermed fikk vi mye trekk for fysisk kontakt. Men absolutt ikke det verste å få trekk for, en glad hund! En tredjeplass med 181 poeng ble det likevel, og sløyfe på årets første stevne!

Etter at det første stevnet gikk så bra bestemte jeg meg for at det var på tide å gå opp i klasse to. Vi kan alle øvelsene, og bånd eller ikke er egentlig ikke det som utfordrer oss nå, men kontakten og utholdenheten. På tre stevner i klasse to fikk vi ett napp til opprykk, og to runder på rundt 170 poeng. Ikke helt fornøyd med poengene på de to siste, men fire stevner uten en eneste disk er uansett bra!

Det vi fikk en del trekk for på stevnene var det samme som vi har sett på kurset. Odin var helt med på oppvarming og lek, men så snart vi kommer inn i ringen mister han kontakten og henger ikke med. Jeg er ikke veldig stresset eller anspent, men jeg tror jeg er innstilt på at i ringen SKAL han prestere. Jeg er litt strengere i stemmen og gir ham litt mindre «slakk» i hva han gjør og hvor mye kontakt han skal ha. Dermed starter han med å dempe, men så snart vi er gjennom noen hindre og vi begge slapper av så går det mye bedre. Da får jeg problemet med hoppingen på meg når jeg roser, men akkurat det skal vi lære oss å kontrollere bedre etterhvert. Video fra Sandefjord kommer (kanskje) på Youtube så snart jeg har funnet en god måte å komprimere den nok på!

Så nå er det til med konkurransetrening, masse trening med ring, og en del «streng» trening utenfor ringen, og mer «snill» trening i ringen. 1. september er det et enkeltstevne i Drammen, og så har vi bestemt oss for å dra på Morokulien med NRL i september. Da skal jeg prøve å gå klasse 1 med Kovu også, så får vi se om han har noe talent innen rally! Før det skal vi også på lydighetskurs med Maren Teien (VM lydighet 2011) så kanskje vi får kontroll på avstandskommanderingen og bedre på fellesdekken.

Akkurat nå har vi begge en liten pause. Odin ble med mamma og pappa tilbake til Molde da de var her nede sist helg. Jeg har hatt noen travle uker på jobb, og skal til Molde om en ukes tid, så da passet det greit at jeg henter ham da. Savner lillegutten min, og gleder meg til å trene videre i Molde og utover sommeren.

Utstilling er ikke akkurat favorittbeskjeftigelsen vår, selv synes jeg egentlig utstilling er ganske slitsomme greier. Men jeg synes det er veldig greit å stille et par ganger for oppdretters del, og hvis Kovu skal gå i avl hadde det jo vært litt ok å få norsk championat til ham hvis han er god nok. Vi stilte på ett valpeshow i fjor, og fikk klar beskjed om at vi trengte mer trening. Jotakk, det kan man nok ikke si noe på.

I april fant jeg ut at det kunne være ok å få gått på en mindre utstilling før NKK Drammen, helst utendørs. Det var ingen utendørs som passet, så vi meldte oss på Dobermanklubbens utstilling på Letohallen i siste liten. Hun som hadde sagt hun ville stille ut Kovu for meg skulle jobbe den dagen, så jeg dro til Leto litt usikker på om jeg hadde handler. Det endte med at Liv Irene Lie stilte ham til CK og 2BHK. Absolutt fornøyde med det, og motivert for storutstilling en drøy måned senere.

I starten av mai gikk vi MH som eksamens-ekvipasje på et MH-beskriverkurs. Jeg fikk tips av AnetteH om dette, etter at vår andre MH-påmelding ble avlyst. Med litt ekstra tilrettelegging og lån av bil fordi vår egen fusket, dro vi opp til Kongsvinger. Jeg var veldig spent på hvordan Kovu ville fungere, spesielt på momentene der han skulle være løs. Han overrasket med å være ganske leken, men ellers ganske som forventet. Jeg var litt overrasket over hvor mye avstand han holdt til overraskelsesmomentene og spøkelsene, men han var stort sett som forventet, og såklart fullstendig uberørt av skudd.
MH-skjema her

På NKK Drammen var vi, igjen, med lånt bil da bilen hadde kommet seg så langt som inn på verksted… grytidlig opp om morgenen for å kjøre til Drammen, fjerde hund inn i ringen! Alle som egentlig kunne stille Kovu for meg hadde hunder som gikk samtidig, så jeg måtte stille selv denne gangen. Været var meldt veldig varierende, men holdt den første timen ihvertfall, så vi rakk å komme tørrskodd til en førsteplass i åpen unghund. Dommeren syntes han manglet litt for å få ck, litt skuffet over det, men fornøyd med dagen likevel.

Neste sjanse er på Bjerke, da satser vi på å spasere bort og ta en sløyfe eller to i august.

Den 6. juni ble Kovu 2 år, og jamen har vi ikke merket litt til den magiske «voksen-effekten». Den siste tiden har Kovu ihvertfall vært greiere å trene og hatt bedre kontakt ute, tilogmed kommet på innkalling med andre hunder som forstyrrelse. Kanskje er det håp?

Fra han var 5-6 måneder gammel begynte Kovu å bli veldig opptatt av andre hunder. Det var utrolig vanskelig å få kontakt med ham når det var andre hunder i nærheten på tur, eller trening. Vi hadde «fulgt boka» og ikke latt ham hilse på alle mulige vi møtte på tur, men truffet og lekt med hunder vi kjenner, og blitt kjent med et par nye. Etter 5 år med jobbing med Odins fryktaggresjon hadde vi en del erfaring med passeringstrening og kontakttrening, og jeg hadde tidlig en plan for hvordan vi skulle jobbe for å få god kontakt og samarbeid med Kovu. Det hadde ikke han.

Etter å ha jobbet med dette et halvt års tid på egenhånd uten å ha kommet noe særlig lengre søkte vi hjelp. Først gikk vi kurs hos Ridgeback-klubben, der vi ikke var spesielt fornøyde med opplegget. Etter det begynte vi ganske rett på et passeringskurs hos HundeAkademiet, som tok for seg sladremetoden og kindereggmetoden ganske grundig. Vi fikk mye konstruktiv jobbing der, men jeg følte ikke at vi kom så veldig mye lengre, siden det var metoder vi har jobbet mye med før. Så var det helgekurs med Nina Haaland (Hund i Fokus) over to helger i februar og mars, så da meldte vi oss på det.

Allerede da vi meldte oss på i november hadde vi en 2-timers konsultasjon med Nina der vi først snakket en god del om treningsmetoder, oss og hunden, og deretter hadde en praktisk time med en fremmed figurant som vi jobbet med sladretrening på. To dager etter fikk vi en e-post med et personlig treningsopplegg som vi skulle følge med Kovu fram til kurset, i tillegg til generelle treningsopplegg for båndtrening, innkalling, automatiske adferder (vente på mat, dører osv.) og rotrening. Det var en del jobb å følge opp alt dette. Heldigvis hadde vi rotreningen godt inne fra før, det samme med båndtreningen. Så vi valgte å legge full fokus på innkallingstreningen, automatiske adferder, og passeringstreningen selvfølgelig. For oss var det veldig lite nytt, men et praktisk opplegg vi kunne følge til punkt og prikke hjalp veldig. I det personlige treningsopplegge var det lagt vekt på assosiasjonstrening, og vi skulle aldri utfordre eller presse situasjonene, kun mengdetrening på vellykkete passeringer på lang avstand.

I februar var jeg ganske lei av å trene med Kovu, jeg følte ikke at vi hadde veldig mye framgang, og vi hadde jobbet mye, så det var deilig at det endelig var på tide med kurs. første kursdagen startet med noen timer teori – også her mye kjent stoff, men også utveksling av tips og erfaringer mellom kursdeltakerene. I tillegg gikk vi gjennom en del kjente og ukjente teknikker for å håndtere passeringer. I løpet av begge kurshelgene lærte vi mange metoder for å bruke både i selve passeringssituasjonen, men også hjemme for å trene på ro, fokus og avslapning for hund. Det jeg selv følte jeg lærte mye av var innføring i hundemassasje, pusteøvelser for hund (! nytt for meg, selv om jeg har lest boken det var hentet fra), snuøvelsen og blokkering der du står med ryggen til den sittende hunden og skjermer den fra «verden». I tillegg jobbet vi med «ryggsekk», teppet og targeting.

I praksistreningen begynte vi først med én figuranthund og én kursdeltaker på god avstand, deretter to kursdeltakere samtidig pluss figurant. Gjennom hele kurset ble det vekslet på hvem som jobbet samtidig, tilpasset hver enkelt, i tillegg til variasjon i figuranthunder. Praksistreningen på kurset ble såklart veldig «safe» og planlagt, men vi fikk mye god mengdetrening og fikk muligheten til å prøve ut alle metodene i praksis under trygge omgivelser som likevel var litt mer reelle enn hjemme på stuegulvet.

Alt i alt så lærte vi ikke veldig mye nytt på kurset – men lærte en del likevel. Basisteknikkene var de samme som vi kjenner fra før og har brukt mye, men kanskje satt i system mye bedre enn vi har greid selv. Det som skiller kurset fra mange andre kurs og opplegg jeg har sett eller deltatt på tidligere er at det ikke bare var fokus på en enkelt eller et par øvelser, men et helt sett med verktøy som man bruker kombinert. Alle metoder passer som kjent ikke for alle hunder eller alle situasjoner, men det vil jeg si at dette kurset gjør! (Nina har ikke betalt meg noe for denne bloggen, kanskje hun burde det? )

Kovu i ryggsekk – en ikke veldig populær øvelse fra hans side, men bedre etter litt jobbing:

Den dærre bulldoggen så driitskummel ut, la oss snu!

Januar er den måneden da de tobeinte trenger litt påfyll av sol og varme for å holde ut den kalde mørke vinteren. Siden lange flyturer og mange varmegrader ikke er så hundevennlig, så får hundene sin egen ferie her hjemme i Norge. Odin ble igjen hos mamma og pappa da vi var der nyttårshelga. Der stortrives han med masse oppmerksomhet, og ligger og koser seg under pleddet sitt foran peisen. Mamma og pappa synes det er kjekt å ha en deltidshund som de kan levere tilbake etter en stund. I år var jeg litt spent på hvordan det ville gå med maten. Odin har blitt litt rund etter kastreringen, og burde gå ned et par kilo (noe som jo er en del, når man ikke veier mer enn 10 kg i utgangspunktet). Det er jo ikke til å komme bort fra at «besteforeldre» har en tendens til å skjemme bort dyret litt. De fikk beskjed om å begrense seg litt, og tips til sunne alternativer. Og jamen kom ikke lillebofs hjem igjen uten de to overflødige kiloene! Flinke «besteforeldre», fornøyd eier, og en glad og treningsklar hund som kom hjem igjen etter 5 uker på kuropphold!

Kovu skulle egentlig være hos Kaja og grand danoisen Tesh den første av de to ukene vi skulle bort. Et par uker før vi skulle reise fikk Aqua, dvergpinscheren til Kaja, løpetid, og jeg spurte Kaja når Tesh hadde løpetid sist. Svaret var vel noe sånt som «oi!». Heldigvis hadde Tollef en hundevant og hundeløs kollega som stilte opp og kunne ta Kovu den første uken. Han kjenner Kovu siden Kovu er med på jobb iblant, og de to koste seg sammen den første uken. Den andre uken var han hos mammas kusine. Hun kjenner ikke Kovu så godt fra før, men er vant til å passe både rottweiler og stor blandingshund som ikke har vært av de enkleste, og Kovu er jo heller ikke så vanskelig av seg, med unntak av styrken ute. Kovu er veldig flokkfokusert, og i utgangspunktet allerede småspist av seg, så i likhet med Odin hadde han tatt av litt vekt, og blitt ganske tynn. Vi veide ham til 37 kg noen dager etter vi kom hjem, og da er han normalt på 40 og fortsatt ganske tynn. Det blir godt med mat på gutten for tiden! 🙂

Siden november har vi jobbet med treningsopplegg for passering av hunder med Kovu. Han vil fortsatt helst leke med alle hunder han ser, og det er ikke alltid like lett å få oppmerksomhet eller kontroll når han først vil. Etter et passeringskurs hos HundeAkademiet, som var helt greit, begynte vi på passeringskurs med Nina Haaland og Hund i Fokus. I dag var første kursdag av to helger med kurs, etter at vi har fulgt eget treningsopplegg i to måneder. Egen post om det senere. Det er gode dager, og dårlige dager. Jeg synes ikke jeg ser noen veldig stor endring i det daglige, mens Tollef mener han ser forbedring. Jeg håper såklart han har rett, og at vi er på riktig vei med trening og alder. Rundt 18 måneder gammel så har jo Kovu sine tenåringsdager også, der alt er teit, han piper hele dagen om han får lov, og vil ihvertfall ikke gjøre noe som vi sier. Trekk pusten dypt – det går over!

Målet for Odin i vår er å starte klasse 2 i rally, og kanskje LP1 i løpet av året, om anledningen byr seg. I skrivende stund har vi akkurat meldt oss på CanisCup i Oslo i mai/juni, et 8 ukers kurs som fokuserer på konkurranseøvelser. Jeg synes det virker veldig morsomt, og var misunnelig på de lengre vest da Canis Oslo og Bærum annonserte det i Sandvika i vår. Takk Aase! Odin er veldig fokusert og jobber bra for tida, så jeg håper vi greier å holde på det framover.

For et par uker siden tok vi med hundene og kjørte til Lier for å besøke Kaja og hundene hennes. Eller strengt tatt, for at Kovu skulle få besøke Tesh. Vi har gått tur med Kaja noen ganger før, men det har ikke passet slik at hundene har fått leke sammen. Tesh er en grand danois som er noen måneder yngre enn Kovu, og de er både størrelsesmessig og gemyttmessig en veldig god match. Kovu skal være hos Kaja en stund når vi skal ut å reise i vinter, så det er greit at hundene blir godt kjent først, og så er det utrolig flott å se to hunder leke så godt sammen. Odin og Kajas dvergpinscher Aqua var også med, men var mest tilskuere til de to elgene som herjet sammen i skogen. Tollef tok nesten 300 bilder, her er noen av dem: